Kine Asper, leder i Fellesforbundets avd.001 Oslo/Akershus

Kraftfulle markeringer på Youngstorget og Eidsvolls plass i Oslo, tydelige tillitsvalgte og vel så tydelige lokalpolitikere har sagt klart ifra til Arbeiderpartiet, vi vil ikke ha vikarbyrådirektivet!

Hanne Bjurstrøm svarer med at de har bestemt seg, og lever godt med uenighet med fagbevegelsen, mens Steinar Gullvåg sier vi ikke vet hva vi prater om. Vår sterke allierte er plutselig ikke interessert i verken hva vi mener, eller hvorfor vi mener det. Vår kompetanse på sosial dumping, som har gitt regjeringen selve grunnlaget for gode, iverksatte tiltak, er plutselig ikke viktig eller legitim lenger. Vi blir ikke tatt på alvor når vi deler vår bekymring for vikarbyrådirektivets effekt på et allerede veletablert misbruk av midlertidig ansettelser. Tvert imot blir vi blant annet beskyldt for å ha en «rar» argumentasjon, som mest sannsynlig bunner i EU-motstand (sitat statssekretær Rikke Lind). Ennå de fleste er klar over at flere toneangivende tillitsvalgte faktisk er tilhengere av EU. «Rar» argumentasjon? Jeg synes holdningen til fagbevegelsens innvendinger, markeringer og engasjement er «rar». Den manglende viljen til å lytte er «rar». Og med «rar» mener jeg selvfølgelig blodig arrogant. Arbeiderpartiets øverste ledelse er faktisk i ferd med å motarbeide retten til faste ansettelser, og de vil ikke engang lytte til hva verken vi eller lokalpartiene sier.

Østfolds stortingsrepresentant Thor Erik Forsberg, Fellesforbundets mann på tinget, sloss imot direktivet fra første stund. Tipper han følte seg bra alene.

Jeg forstår at folk melder seg ut av Arbeiderpartiet. Jeg forstår også at SV har mottatt innmeldinger fra samme folka, dissensen har understreket at de er et godt alternativ for medlemmer av fagbevegelsen. At Ap må vende seg til de borgerlige partiene for å banke igjennom direktivet understreker hvor kraftig Arbeiderpartiet har svikta det fagligpolitiske arbeidet i denne saken. Ikke rart at frustrasjonen er så høy at utmelding er aktuelt.

Men som en protest er jeg usikker på hvilken effekt utmeldinger har. Det er ingen massiv, unison utmelding vi har bestemt oss for å slenge i fleisen på partiet. Så det blir litt bakvendt for meg. Hvor mye oppnår vi i fremtida uten fagforeningsfolk i Arbeiderpartiet? Vikarbyrådirektivet er en skremmende forsmak på hvilke saker vi absolutt bør ha direkte innflytelse i. Vi må øke denne innflytelsen, ikke gi den fra oss.

Alle vi tillitsvalgte har vel argumentert hardt for at våre medlemmer ikke må melde seg ut av fagforeninga sjøl om de ikke når frem hos ledelsen når de kjører en sak. Vi bruker tid på å mobilisere klubbstyret, kurser, setter mot i dem, og sender dem ut i krigen igjen. Når den tanken slo meg tenkte jeg «Arbeiderpartiet blir f*** ikke kvitt meg så lett!!». Jeg skrev leserinnlegg i lokalavisa om vikarbyrådirektivet og sendte inn forslag til årsmøtet i lokalpartiet mitt. Dessverre nådde jeg ikke frem, som innfløtter, eneste fagforeningsperson og med besøk av en statssekretær hadde jeg selvsagt en pedagogisk utfordring. Møtet dro ut, og jeg tapte med to stemmer klokka 22.25 på kvelden. Men neste gang kommer jeg ikke alene.

Folk humret litt da jeg fra talerstolen på Trondheimskonferansen proklamerte at vi skal «Ta Arbeiderpartiet tilbake». Det medførte medlidende klapp på skulderen i ettertid med lykkeønskninger ikke helt uten ironi. Tar med meg lykkeønskningene og klapp på skulderen, og legger igjen ironien og medfølelsen.

For det er opp til oss kamerater, skal vi gi slipp, eller gi gass?