JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Jahn Otto Johansen er en ekstremt produktiv faglitterær forfatter. 80-åringen, den tidligere dagbladjournalist og redaktør, skal ha skrevet over 60 bøker. Og en rød tråd i hans produksjon er Øst-Europa. Han var en gang stasjonert i Moskva som utenrikskorrespondent, og for ikke lenge siden var han stasjonert i Berlin. Han har sine faglige bein trygt og stødig plantet i perioden både før og etter murens fall i 1989. Hans siste faglitterære epos heter «Drømmen om Europa» og handler om sju land i Øst-Europa og disse landenes ambisjoner om ei framtid i fred, frihet og fordragelighet. I EUs mer eller mindre gode og dårlige selskap.

Og bakom synger Sovjetunionen. For det er denne kolossen av en fortidig stat som skyggelegger Øst-Europas historie, enten vi snakker (og skriver) om Polen, Ungarn, Tsjekkia, Slovakia, Romania, Bulgaria og Ukraina – sånn Johansen gjør i denne boka. Og det er slett ingen skjønnmaling han driver med. Her er det nok av negative utviklingstrekk å gripe fatt i. Av og til blir sigarføringen litt vel høy og Johansen nesten like sentral i fortellingen som de hendelsene han beskriver. Det er litt uheldig – men stort sett holder han tilstrekkelig avstand. Og bakkekontakt.

Johansen har i et langt skrivende liv vært opptatt av forfulgte folkeslag som for eksempel jødene og romfolket. Dette skjuler han på ingen måte i denne boka heller.

Forfatteren har aldri vært glad i sovjetkommunismen – det har han vist tidligere, det viser han her. Men han går heller ikke i den fella at med murens fall, så kom paradiset til Øst-Europa. I kapitlet Johansen har kalt «Tsjekkia og Slovakia – en fredelig skilsmisse» skriver han blant annet dette: «Jeg kom ikke tilbake til Tsjekkoslovakia før etter den såkalte Fløyelsrevolusjonen hadde feid gammelkommunistene ut og Vaclav Havel var blitt president. Fra nå av hadde jeg og andre som i årevis hadde arbeidet med Sentral- og Øst-Europa store forhåpninger til demokratiet og det frie næringsliv som ble innført i rekordfart. Jeg burde ha innsett at det var en rå kapitalisme, ikke det moderne demokratiet som Vest-Europa og USA hadde utviklet gjennom lang tid, som erstattet sosialismen i Tsjekkoslovakia som i andre tidligere kommunistland.»

Dette er gjennomgangstråden i alle landene han beskriver – det gjenstår en del i Øst-Europa, i hvert fall i det perspektivet der den vesteuropeiske demokratiforståelsen er modellen.

Et annet typisk trekk ved Johansens prosa er at han er levende opptatt av kulturhistorien. Han er imponerende godt kjent med østeuropeiske litterater, også de skjønnlitterære. Flere av dem har han ikke bare intervjuet, men faktisk også lest bøkene til. Dermed blir landenes kultur- og åndshistorie nesten like viktig som den politiske.

Jahn Otto Johansens refleksjoner er aldri uinteressante for samfunnsengasjerte mennesker. Boka «Drømmen om Europa» er nok et eksempel på dette. Det er kunnskapsrikt, det er stringent framstilt og pedagogisk og politisk korrekt. Og det er gjort med en viss stilfull arroganse som kjennetegner en forfatter som veit hva han skriver om. Å lese ei bok av Jahn Otto Johansen, enten det handler om lutefisk eller mer sjeldne delikatesser, er aldri bortkastet tid.