VEGARD VELLE

vegard.velle@fagforbundet.no

Slik argumenterer Guy Standing, professor ved School of Oriental og African studies. Tidligere jobbet han i FNs arbeidsrettighetsorganisasjon, ILO. Han mente venstresiden og fagbevegelsen tok feil i sin arbeiderisme, som ikke tok opp i seg de nye arbeidsforholdene, men som i stor grad forhold seg til en forgangen verden.

I dag nyter han supersuksess med boka Prekariatet, oversatt til 12 språk. Nå er den også oversatt til norsk av forlaget Res Publica. Sist helg ble den norske utgaven lansert under Globaliseringskonferansen.

Permanent utrygghet

Personer i prekariatet veksler gjerne mellom arbeid og trygd, og ingen av delene er varig. De er alltid på jakt etter inntekt, og deres tilværelse er derfor alltid prekær. Prekariatets liv er utrygghet og stress. Skillet mellom arbeid og fritid er opphevet, for man har aldri helt fri, men må konstant jage etter jobb eller formynderske trygder. De fleste i prekariatet er kvinner, ikke menn.

Standing påpeker at det følger masse stress med det prekarierte sinnet. Dette er den første klassen i historien som har bedre utdannelse enn arbeiderne de erstatter. Men likevel må de gjøre elendig (trashy) arbeid på supermarkedet, i taxi eller som renholder.

– Prekariatet føler seg depriverte og frustrerte. De er desperate, maktesløse og har ikke noe håp om å komme seg oppover i samfunnet. De må gjøre masse ting de ikke har lyst til å gjøre, mens de ikke får gjøre det de har lyst til å gjøre. Dermed blir de dobbelt fremmedgjorte. Det skaper både engstelse og sinne.

Arbeidere med problemer

Selve ordet prekariatet stammer fra de to ordene prekær, altså kritisk eller meget vanskelig, og proletariat, altså arbeiderklasse. Ordet kan dermed tolkes som en gruppe arbeidere som har det vanskelig eller som lever under svært usikre forhold.

Og dette er i ferd med å bli virkeligheten for stadig flere arbeidstakere, ikke bare i Sør, men også i rike Nord.

Men ifølge Standing har ikke prekariatet noen identitet som arbeidere. Folk i prekariatet må gjøre en masse arbeid som ikke regnes som arbeid: Fylle ut skjemaer, utdanne seg på nytt og kontakte folk her og der. I tillegg kommer en masse venting.

Nye tider, færre rettigheter

På 80-tallet begynte folk å miste det permanente forholdet til arbeidslivet. De nyter ikke de samme godene som sine foreldre, pensjoner, sykeforsikring og arbeidsrettigheter. Det var markedsliberalismens inntog som satte sluttstrek for sosiale institusjoner som ga trygghet og solidaritet, ifølge Standing.

– Globaliseringen ønsker prekariatet, fordi de ønsker en permanent arbeidsstyrke som kan være tilgjengelig og som føler seg usikre. De mangler rettigheter og er avhengige av lønninger som svinger. En liten ulykke eller uheldig hendelse, og de er tilbake på gata.

Han tror fremdeles ikke prekariatet utgjør en klasse som vil kjempe for seg selv og sine interesser, men er under utvikling.

– Men jeg har opplever at budskapet mitt resonnerer med feminister, migranter og unge.

Standing tror at venstresiden må endre sin politikk, med vekt på empati og forståelse for denne nye samfunnsklassen.

– Prekariatet er primitive rebeller. De vet hva de er mot, men ikke hva de er for. Men de er i ferd med å bli en klasse som kjemper for egne interesser. I Italia, Spania og Portugal fins en stadig tettere organisering med nettverk for prekariatet, og i Spania partiet Podemos. Vi må bevege oss vekk fra den gamle, arbeideristiske modellen i fagbevegelsen, sier Standing.