Den likegyldige trusselen
Stadig færre er villige til å påta seg tillitsverv. Hovedtillitsvalgt Marc Gayorfar ved Folkehelseinstituttet har i flere år forsøkt å finne en etterfølger, men ingen vil overta stafettpinnen.
OPPGITT: Marc Gayorfar, hovedtillitsvalgt for NTL ved Folkehelseinstituttet, opplever at mange sier nei til tillitsverv fordi de heller vi satse på sin jobbfaglige karriere. Løsningen ligger blant annet i å gjøre vervene mer attraktive ved å inngå lokale særavtaler om frikjøp og en viss lønnskompensasjon for tillitsvalgte med tunge verv, mener Gayorfar.
Tri Nguyen Dinh
ragnhild.heyerdahl@lomedia.no
Etter snart ti år som hovedtillitsvalgt for NTL på Folkehelsa ønsker Gayorfar avløsning. Det er ikke det at han ikke har forsøkt. Han har rekruttert nye, lovende krefter inn i styret. Latt dem prøve seg. Et par ganger har han nesten lyktes med å overtale noen – men hver gang har svaret blitt nei. Derfor sitter Gayorfar fortsatt.
– Jeg har spurt mange potensielt flinke folk opp gjennom årene, men de blir skremt når de ser hvordan det fungerer og hvor omfattende og tidskrevende vervet er, sier Gayorfar.
Flere andre hovedtillitsvalgte ved instituttet er i samme situasjon. Noen har sittet i over 20 år. Gayorfar frykter at vervet som hovedtillitsvalgt har blitt et livstidsverv.
Negativ trend
Det er ikke bare NTL-avdelingen ved Folkehelseinstituttet som utfordres av medlemmer som ikke orker, gidder eller tør. En rekke tillitsvalgte LO-Aktuelt har vært i kontakt med, bekrefter at de sliter med rekrutteringen. Da YS la fram sitt årlige arbeidslivsbarometer tidligere i høst, viste også forskningen at færre ønsker å påta seg verv.
På spørsmålet «kunne du tenke deg å påta deg et tillitsverv?» svarte færre enn én av tre ja. Det er en betraktelig forverret situasjon sammenlignet med for bare fem år siden da 38 prosent ga et positivt svar. Samtidig fortsetter andelen uorganiserte som kan tenke seg å bli medlem, å falle.
«Vi ser en tendens i retning av at færre og færre er interessert i å yte en innsats for fagbevegelsen både i form av å slutte opp om den som betalende medlem, (…) og i form av å utføre frivillig arbeid, sett i en synkende andel medlemmer som kan tenke seg å påta seg et tillitsverv», heter det i rapporten.
Her beskrives funnene som «en betydelig og utvetydig endring», og rapporten slår fast at det er grunn til å være bekymret for det framtidige mobiliseringspotensialet. «Vi kan ikke ut fra dagens kunnskap se grunner til at denne trenden skal snu», skriver forfatterne.
Bekymret for framtida
– Vi har et kjempeproblem, og det blir verre og verre for hver uke som går. Jeg er oppriktig bekymret!
Det sier Svein Frode Pettersbakken, organisasjonsarbeider i Fellesforbundets avdeling 10. Han forteller at stadig flere virksomheter der avdelingen har medlemmer, nå står uten tillitsvalgte fordi ingen vil påta seg verv.
– Det som skremmer meg nå, er at dette ikke bare gjelder de små bedriftene, men også på store hoteller og restauranter med mange medlemmer, forteller Pettersbakken.
Flere steder har avdelingen måttet avholde både to og tre årsmøter for å få noen til å stille. Da ny tillitsvalgt skulle velges ved Thon hotell Gardermoen, måtte det tre årsmøter til.
– På det første møtet kom det ingen, på det andre kom det én, på det tredje kom det to. Da måtte vi bare peke ut noen. Den tillitsvalgte er jo vår nøkkel inn til bedriften, sier han.
Tillitsvalgte i skvis
I en Fafo-undersøkelse fra 2012 oppga nesten én av fire tillitsvalgte at en av årsakene til at de var tillitsvalgte, var at ingen andre ville påta seg vervet.
Marc Gayorfar fra NTL peker på tre årsaker til at rekrutteringen er vanskelig:
1) Vervene har blitt tyngre og mer krevende.
2) De ansatte frykter at vervet skal gå ut over det jobbfaglige.
3) Medarbeiderne er redd for å stagnere karriere- og lønnsmessig.
Hans erfaring er at tillitsvalgte opplever å komme i skvis mellom de ordinære arbeidsoppgavene og oppgavene som tillitsvalgt, noe som lett kan føre til at man sliter seg ut, eller at tillitsvervarbeidet blir nedprioritert. Situasjonen har forverret seg de siste årene.
– Min opplevelse er at ledere i arbeidslivet blir tøffere og tøffere, og at presset på tillitsvervapparatet øker mer og mer. Vi ser hyppige omorganiseringer og strukturelle og strategiske prosesser, med omfattende saksgrunnlag, stadig kortere tidsfrister i forbindelse med drøftinger og forhandlinger, og ikke minst korte implementeringsfaser, sier Gayorfar.
Til syvende og sist vil det gå ut over medbestemmelsen, mener han, med mindre fagforeningene klarer å styrke seg for å møte disse utfordringene. Er tillitsvalgte ikke godt nok forberedt i forkant av drøftinger og forhandlinger, svekkes de ansattes mulighet til medvirkning. De som tjener på det, er ledelsen, påpeker han.
Krangler om tid
Også Svein Frode Pettersbakken i Fellesforbundet mener tidsklemma er en viktig årsak til at rekrutteringen går trått. Det har blitt vanskeligere å få tid til tillitsvalgtarbeid, og medlemmene ønsker ikke å bruke av fritiden sin, påpeker han.
– I vår bransje har dette skylt som en bølge inn over oss de siste tre-fire årene, forteller han.
Stadig oftere må de krangle med sjefene for at tillitsvalgte skal få en time eller to i uka til å skjøtte sitt verv, hevder organisasjonsarbeideren.
I YS’ arbeidslivsbarometer kommer det også fram at tillitsvalgte opplever at forholdet til ledelsen er forsuret. Andelen tillitsvalgte som føler seg respektert av ledelsen har gått tilbake sammenlignet med i fjor, og årets resultat er nesten tilbake til bunnivået i 2012.
Begrenset innflytelse
Dag Unnar Mongstad, nestleder i Sokkelforeningen i Statoil, opplever mindre vilje blant lederne til å samarbeide med fagforeningene.
– Sammenlignet med for ti år siden er det langt sjeldnere vi hører ledelsen si: «Det er viktig at dere er med, for da får vi de beste løsningene», sier Mongstad.
Han beskriver et samarbeidsklima som har vært i sterk endring, og tror dette – at det ikke legges til rette for reell medvirkning – er en av årsakene til at mange sier nei til å påta seg verv som tillitsvalgt.
– Tidligere ble vi trukket med i prosessene på et tidlig tidspunkt. Det var tøffe diskusjoner underveis, men vi landet i fellesskap. Nå opplever vi at kompetansen vår ikke blir brukt. Det brukes mye penger på konsulenter, og så trekkes fagforeningene først inn i gjennomføringsfasen. Vi føler oss som gissel i stedet for part, sier Mongstad, men presiserer at samarbeidet fortsatt er godt i deler av organisasjonen.
Også Marc Gayorfar opplever medvirkningen som utfordrende.
– Mange poengterer at sett i forhold til hvor mye tid, krefter og ressurser en legger inn i arbeidet og hvilken påvirkning en faktisk har, er det ikke verdt anstrengelsene. Det virker ikke motiverende for de som skal inn i disse vervene, påpeker han.
Ola den likegyldige
I YS’ arbeidslivsundersøkelse er det likevel ikke «for mye konflikt» eller «for mye ansvar» som nevnes som de viktigste årsakene til at Ola Nordmann ikke vil påta seg verv. Mens det at verv «tar for mye tid» lenge har vært den årsaken som trekkes fram av flest, viser årets undersøkelse en ny trend: «Ikke interessert i fagforeningsarbeid» seiler opp som den viktigste begrunnelsen – mer enn fire av ti oppga dette som årsak til at de ikke ville yte en innsats for fagforeningen.
Holdningen utfordrer fagbevegelsen, mener Svein Frode Pettersbakken.
– De føler at de har kjøpt en tjeneste, og forventer at LO skal stille opp for dem. Men så er de ikke interessert i å gjøre en innsats selv.
Vi har et kjempeproblem!
Svein Frode Pettersbakken
Orker ikke, gidder ikke
Stadig flere er uinteressert i fagforeningsspørsmål. Fagbevegelsen må selv ta skyld, mener forsker.
Ann Cecilie Bergene, seniorforsker ved Arbeidsforskningsinstituttet og en av forfatterne av YS-rapporten, setter årets resultater i Arbeidslivsbarometeret i sammenheng med det hun kaller økende «fagforeningsapati».
Fagforeningsapatien, det vil si manglende interesse for fagforeningsarbeid og fagforeningsrelaterte saker, brer om seg – både blant de organiserte og i befolkningen som helhet. Bergene og kollega Svenn-Erik Mamelund har kartlagt «den likegyldige trusselen» ved å se hvor stor andel som svarer «vet ikke» eller «verken eller» på en rekke spørsmål om medlemskap og fagforeningenes rolle på arbeidsplassen og i samfunnet. Funnene viser at én av fire nordmenn er det forskerne kaller apatiske.
Den økende apatien bør bekymre fagbevegelsen, mener Bergene, fordi de likegyldige – ikke overraskende – har mindre sannsynlighet for å melde seg inn, og større sannsynlighet for å melde seg ut igjen enn befolkningen for øvrig. De er også lite villige til å påta seg verv.
Forventer service
Bekymringen, men kanskje også trøsten, ligger i at fagforeningene til en viss grad kan skylde seg selv, mener seniorforskeren. Hun viser til en utvikling der forbundene har blitt stadig mer profesjonaliserte, mens insentivene for medlemskap har blitt individualiserte. Når medlemmene ikke involveres i fagforeningen som bevegelse og resultater leveres «ovenfra», svekker det bevisstheten, identiteten og engasjementet som er nødvendig for en sterk fagbevegelse.
– Jo mer medlemmene forventer at medlemskapet kun handler om gjenytelser i form av bistand og medlemsfordeler, dess mer apatiske er de, påpeker hun.
Tendensen gjenspeiler seg i de norske hovedorganisasjonene, hevder Bergene. Akademikerne og YS har en klart høyere andel likegyldige medlemmer enn LO og Unio. Ann Cecilie Bergene mener det har sammenheng med organisasjonenes medlemsstrategi – mer fokus på medlemsservice og tjenesteyting, og mindre fokus på aktivisme og mobilisering av medlemmene, i tillegg til en politisk uavhengig linje. Men LO kommer dårligere ut sammenlignet med Unio.
– Skal fagbevegelsen møte denne utfordringen, tror jeg det er nødvendig å tenke nytt om hvordan man kan informere og inspirere medlemmene slik at fagforeningen blir en bevegelse, ikke en ekstern part, sier forskeren.
Individualister
LO-sekretær Terje O. Olsson kjøper ikke uten videre AFI-forskernes analyse. Han viser til at problemet med rekruttering ikke bare gjelder fagbevegelsen, men at det er vanskeligere å få folk til å være med på frivillig arbeid generelt. Dette viser seg blant annet i kommunepolitikken.
– Vi er blitt mer individualister. Mange kjenner på tidsklemma og opplever at de ikke har tid eller overskudd til frivillig arbeid.
Olsson mener likevel det er behov for å drive litt «voksenopplæring».
– Vi har ikke vært flinke nok til å kommunisere tydelig hva som er konsekvensene av et mindre organisert arbeidsliv. Her har vi forsømt oss, sier han.
