Havnekonflikten og elefanten i rommet
Bryggekonflikten, som har utgangspunkt i kampen Norsk Transportarbeiderforbund fører for tariffavtale ved Risavika Terminal i Stavanger, har nå vart i mer enn ett år. Nesten like lenge har sympatistreikene i Tromsø havn og i Mosjøen pågått.
Innsenderen mener LO bør grave dypere i den faglige verktøykassa for å gi de streikende havnarbeiderne mer effektiv støtte.
Roy Ervin Solstad
Standhaftigheten til bryggesjauerne er imponerende. De er for tida de beste representantene for norsk fagbevegelse, og gjør meg og noen hundre tusen andre stolte over å være LO-medlemmer. Den store støtten de får fra fagforeninger, LO-avdelinger og fra fagforeninger og forbund fra hele verden, har vært viktig for å holde moralen og kampviljen oppe.
Hvorfor hyller så ikke LO dette strålende eksemplet på fagforeningsstolthet og solidaritet? Den verbale støtten fra LO sentralt er lite overbevisende. Når handling ikke følger ord, virker det snarere til å demobilisere og demotivere havnearbeiderne.
Lovlig arbeidskamp
La meg minne om at blokaden i Risavika er både legitim og tariffrettslig lovlig, det samme gjelder sympatiaksjonene i de to nordnorske havnene. Verken NHO, politiet eller andre har bestridt at det dreier seg om en lovlig arbeidskamp. Men i Tromsø er arbeidet overtatt av streikebrytere som igjen blir forsvart av et politi som arresterer og bøtelegger streikevaktene, inkludert den lokale LO-lederen.
Tidsbildet minner om arbeidskamper for hundre år sida. Men vi skriver altså 2014.
LO går stille i dørene
LO sentralt har likevel gått stille i dørene. Så stille at LO den 21. oktober, som reaksjon på at «det er forståelig at mange er opprørte og demonstrerer misnøye», så seg nødt til å komme med en særskilt uttalelse om havnearbeiderkonflikten. Her heter det blant annet at «LO har i lang tid brukt alle nødvendige politiske, administrative og juridiske ressurser for å komme fram til en løsning.» Og videre: «LO støtter selvsagt havnearbeiderne for kampen for tariffavtale i Risavika og nye rettstvister er under oppseiling. (…) Situasjonen kan synes fastlåst, og verken boikott, politiske markeringer eller rettsaker har kunnet bidra til løsning av havnetvistene.»
Dette låter mest som en dårlig skjult oppfordring til havnearbeiderne om å kaste inn håndkleet i påvente av nye domsavsigelser.
Tør de ikke utfordre?
Påstanden om at LO «(har) brukt alle nødvendige politiske ressurser» står ikke til troende. Enten har man ikke oversikt over egne ressurser, eller så råder det en alvorlig misoppfatning av hva som er politisk nødvendig. Tør ikke «verdens sterkeste fagbevegelse» vise hvor sterk den er? Uten å utfordre statsmakta og dens rettsvesen det aller minste, har Landsorganisasjonen en rekke fullt lovlige virkemidler for hånden. Tida er overmoden for å ta disse i bruk.
Sjekk verktøykassa
Det kan vel umulig være sånn at LO ønsker at havnearbeiderne skal tape kampen de fører for elementære faglige prinsipper, en kamp de dermed fører på vegne av oss alle? Hvis problemet er at LO har glemt hva den faglige verktøykassa inneholder, kan dette være noen tips til sekretariatet og juridisk avdeling:
• Politisk streik rammes ikke av fredsplikten og er lovlig. LO kunne for eksempel varsle at nye politiangrep på blokadevakter vil utløse en slik streik i Tromsø og i hele landet.
• LO kunne, i tett samarbeid med sjauerne i NTF, sørge for en massiv annonsekampanje til støtte for bryggearbeidernes rettmessige krav, som en motvekt til mediehets og NHO-propaganda.
• Sympatiaksjoner følger av ulovfestet rett, og rammes ikke av fredsplikten. For å knekke streikebryteriet bør LO umiddelbart ta ut flere medlemmer i sympatiaksjoner.
I stedet for å være elefanten i rommet, burde LO være elefanten på brygga som valser ned streikebryteriet og sørger for full seier for havnearbeiderne. Det er ikke bare mulig, det er også nødvendig for LO sin egen troverdighet og framtidige styrke.
