TERJE I. OLSSON

<img align="left" src=" http://multimedia.api.no/www.frifagbevegelse.no/archive/04276/ThorstenSchulten_h_4276758a.jpg" border="0" height="307" width="200"/> – Slik situasjonen er nå, tror jeg det er størst fare for streik i metall- og elektroindustrien, sier dr. Thorsten Schulten (bildet), tariffekspert ved WSI-Tarifarchiv i Düsseldorf til frifagbevegelse.no.

Ved siden av oppgjøret i offentlig sektor, der man kom fram til enighet påskeaften etter forhandlinger i tre døgn på overtid, er det metalloppgjøret som virkelig ruver i tysk arbeidsliv. Det tyske storforbundet IG Metall sa opp avtalen som omfatter 3,3 millioner arbeidstakere innen metall og elektro i februar, og siden har det vært fire forhandlingsrunder uten resultat.

IG Metall krever 6,5 prosent over 12 måneder pluss bedre jobbgarantier for lærlinger. Først i tredje forhandlingsrunde kom arbeidsgiversiden med et tilbud på rundt tre prosent over 14 måneder, som tilsvarer knappe 2,6 prosent på årsbasis.

Uakseptabelt tilbud

–Jeg tror det kan bli vanskeligst å komme fram til en avtale i metallsektoren fordi arbeidsgiversidens tilbud er så dårlig at det er helt uakseptabelt, sier dr. Schulten.

Han legger til at arbeidsgiverne ikke har gitt noen signaler om å komme med noe mer, men tvert imot kjører beinhardt på en elendighetsbeskrivelse når det gjelder tysk industris rammevilkår. Dette skjer til tross for at tysk industri og næringsliv går så det suser. Økonomiske eksperter spår nå igjen vesentlig bedre utsikter for tysk økonomi for både inneværende år og 2013.

–Man må huske på at tysk næringsliv går veldig godt fordi vi har hatt en ytterst beskjeden lønnsutvikling de siste årene. Tyskland har faktisk hatt reallønnsnedgang fordi prisstigningen har vært sterkere enn lønnsveksten. Dette vil selvsagt ikke fagbevegelsen godta lengre, sier tariffeksperten i det fagforeningsnære Instituttet for økonomi og sosialvitenskap, WSI.

Ikke bare jern og metall

Men han understreker at det foregår mer enn metallforhandlinger.

–Det pågår så å si til enhver tid forhandlinger innenfor ett eller annet tariffområde, men de store oppgjørene er nå i vår, sier Thorsten Schulten.

Han peker på at også oppgjøret for 246.000 bankansatte (fagforbundet Ver.di) kan bli vanskelig. Arbeidsgiverne bruker nå tap på grunn av finanskrisen som begrunnelse for å avvise krav om økte lønninger, mens de ansatte selvsagt finner det helt urimelig at de skal betale for finanskrisen. De krever seks prosent lønnsøkning. Arbeidsgiverne bruker samme taktikk som i tidligere oppgjør, og avslutter den ene forhandlingsrunden etter den andre uten å legge fram konkrete tilbud. Ver.di setter nå i gang såkalte varslingsstreiker for å understreke alvoret fram til 3. forhandlingsrunde den 3. mai.

–Vi forstår ikke at arbeidsgiverne etter to forhandlingsrunder fremdeles ikke er i stand til å legge et tilbud på bordet, sier forhandlingsleder Beate Mensch fra Ver.di.

Blomsterselgerne skal få litt mer

Samme pengekrav på seks prosent går igjen i kjemisk industri, der IG BCE startet forhandler for 550.000 ansatte i forrige uke (17. april), for landbrukssektoren er kravet 5,9 (her forhandler IG BAU) med unntak av blomster og floristikk, der det kreves litt mer (6,5 prosent), og for NGG (Næring, Nytelse og Restaurant) kreves det fra fem til seks prosent.

Ved siden av varslingsstreiker i banksektoren vil også IG Metall sette i gang varslingsstreiker innenfor bilindustrien mens Ver.di gjennomfører varslingsstreiker i forbindelse med forhandlingene i Deutsche Telekom (ca 52.000 ansatte). En fjerde forhandlingsrunde med Telekom endte uten resultat 19. april, og partene møtes nå til mekling i mai.

Varslingsstreiker

Varslingsstreiker (Warnstreik) er hjemlet i avtaleverket og er korte streikeaksjoner på noen timer i spesielt utplukkede bedrifter. Varslingsstreikene brukes både for å teste stemningen og kamplysten blant medlemmene, men også for å vise arbeidsgiversiden at man mener alvor.

–Varslingsstreiker gir en pekepinn hvor sterkt et forbund står, sier dr. Schulten.

Og det er selvsagt et problem i Tyskland, der organisasjonsgraden er vesentlig lavere enn det vi er vant til i skandinaviske land. De åtte forbundene tilsluttet den tyske landsorganisasjonen DGB har bare 7,5 millioner medlemmer. Med en yrkesaktiv befolkning på litt over 42 millioner, gir det en organisasjonsgrad på rundt 15 prosent.

I tillegg er det ca 1,5 millioner arbeidstakere som er organisert i forbund utenfor tysk LO, men det gir likevel ikke mer enn en samlet organisasjonsgrad på litt under 20 prosent. Dertil er forskjellene enormt store fra bransje til bransje og fra delstat til delstat.