TORGNY HASÅS

torgny@lomedia.no

Det er ti personer som passer dyra på Kavli-labben, Merethe Andresen er en av dem. Hun arbeider på laboratoriet i Trondheim, som er ledet av May-Britt og Edward Moser, to av tre vinnere av årets nobelpris i medisin.

– Hva følte du da du fikk vite at Moser hadde fått nobelprisen?

– Jeg ble veldig glad. Det var helt euforisk, forteller Andresen.

I fire og et halvt år har hun arbeidet med rotter og mus, forsøksdyrene på Kavli Institute for Systems Neuroscience ved det medisinske fakultet ved NTNU i Trondheim.

– Edvard og May-Britt er flinke til å inkludere alle. Vi føler at vi alle – dyreteknikere, forskere og laboratoriepersonell – er en viktig del av teamet, sier hun.

– Hva betyr en slik pris for deg og arbeidet ditt?

– Det gjør oss naturligvis stolte, men det er også en påminnelse om hvor viktig det arbeidet vi driver er. Det er lett å glemme i det daglige, forteller hun.

Som så mange andre «hestejenter» preget hobbyen yrkesdrømmene hennes. Utdannelsen som dyrepleier har hun fra Veterinærinstituttet i Oslo.

Det var ikke å jobbe med forsøksdyr som sto øverst på lista, da hun var ferdig. Hun ønsket seg jobb på en veterinærklinikk, og mens hun ventet på at en slik jobb skulle bli ledig, fikk hun et vikariat hos Moser. Siden har hun blitt her.

Forskningen på Moser labben går ut på at man lytter på aktiviteten til nervecellene i hjernen mens rottene og musene løper rundt og spiser godbiter (sjokoloops eller vaniljekjeks). Hjernesignalene kan man både se og høre på en pc som er koblet til en hatt som rottene og musene har på hodet.

Det er mellom 100 og 150 rotter og rundt 900 mus på klinikken.

– Er dette dyremishandling?

– Nei, da ville jeg aldri ha jobbet her. Her driver vi med adferdsforsøk. Da er det en forutsetning at rottene er trygge og sosiale. Du får ikke en utrygg rotte til å gå ut midt på en åpen plass. En redd rotte vil krype langs veggene. May-Britt er svært opptatt av at dyra har det bra. Hvis ikke, er det ikke mulig å gjennomføre forsøkene.

Muzak og allergener

Andresen vil vise oss dyrestallen.

Hygienekravene er høye, og det gjelder begge veier. Vi skal ikke smitte dyra, og dyra skal ikke smitte oss. Det er på med engangsoveraller, luer og blå skoovertrekk før vi kommer inn i dyras verden.

Andresen er medlem av NTL og verneombud på laboratoriet. De har spesielle utfordringer når det gjelder helse, miljø og sikkerhet. Rommene hvor musene og rottene bor, er delt på midten med skyvedører i gjennomsiktig plastmateriale. Andresen forklarer at det er fordi rotter og mus avgir allergener, stoffer som kan utløse allergiske reaksjoner hos mennesker, derfor bør en ikke bli eksponert for mye for slike stoffer.

En radio står på. P4-musikken bli som muzak i rommet.

– Vi tror at musikk roer ned musene.

Hun viser oss hvordan hun gjør reint i burene, skifter strø og ser om musene har det bra. De sjekker alle dyrene en gang om dagen. En liten mus klarer å sno seg ut av Andresens vante fingre og havner på gulvet.

– Det skjer av og til, sier hun.

– Hva gjør dere med rømte mus, bruker dere musefelle?

Det var feil spørsmål. Andresens mus skal ikke i noen musefelle. Musefeller er bannlyst!

Hun plukker hendig musa opp fra gulvet og plasserer den tilbake i buret sammen med tre andre mus. Der har de leker, gjemmesteder og mat.

– Gnagere har så liten magesekk at de må spise hele tiden, forklarer hun.

På noen bur står det at de ikke skal fores så mye. Det er fordi de snart skal brukes i eksperiment. Hvis de er litt sultne blir de mer motivert til å finne godbiten og løse oppgaven i eksperimentet.

For tre år siden flyttet instituttet inn i nye lokaler. Rett ved St. Olavs hospital på Øya i Trondheim. Verneombudet Andresen er fornøyd med mange av forbedringene de fikk til da.

– Nå er det blitt automatisk påfylling av flis i burene. Før måtte vi spa det opp av en sekk. Det var veldig støvete arbeid.

Fra mus til rotter

Vi går fra museavdelingen og opp til rottene.

– Vi går den veien for hvis vi kommer til musene med rottelukt i klærne blir de svært urolige. Mus er byttedyr for rotter, forklarer Andresen.

I burene er det kjønnssegregering. Hunnene er for seg og hannene er i et annet bur. Andresen og hennes kolleger vil ha kontroll over avlen. Det skjer i en egen fødestue hvor parene bor sammen. Drektighetstida for rotter og mus er den samme, 21 dager, og de får i snitt 12 unger. En av dyrepleiernes oppgaver er å finne par som liker seg sammen.

– De er som mennesker; de vil ikke ta hvem som helst.

Hos rottene er det mye leker, plasthus og tøygynger. Alle har noen Duplo-klosser å leke med.

– Det har hendt at de har fått dem sammen, men det tror jeg er et uhell.

Andresen og kollegaene er ivrige kunder på IKEAs barneavdeling, og kjøper ting som pynter opp i buret. De kaller slike ting berikere, gjenstander som skal berike hverdagsmiljøet for dyra.

Her treffer vi også dyr med implantat. Noen av rottene har navn. Rotta Mai har en hatt på hodet. Hun er med i et eksperiment.

– Hvor lenge har de implantatet?

– Mellom to til fire måneder.

– Og så?

– Da blir eksperimentet avsluttet. Det lages et snitt av hjernen slik at en kan studere hvor i hjernen signalene er tatt opp fra. Det er en tung dag for mange forskere når rottene avlives. De har arbeidet med en rotte hver dag i flere måneder, og så er det slutt.

Til Stockholm

Men 10. desember blir ingen tung dag. Da deles Nobel-prisen ut. Mellom 20 og 25 personer fra labben skal til Stockholm.

– Vi får ikke være med på selve prisutdelingen, men vi skal være med å feire.

Det har vært mye feiring allerede både på det medisinske fakultetet og på instituttet. De 80 ansatte på labben er også invitert til ordføreren på middag.

– Er dette drømmejobben din?

– Ja, svarer Andresen uten å nøle.