SVEIN-YNGVE MADSSEN

sym@lomedia.no

Statsminister Erna Solberg er irritert på en samlet fagbevegelse som protesterer mot liberalisering av arbeidsmiljøloven. «Jeg skjønner at dere ikke liker endringene, men vi lever altså i et demokrati. Vi gikk til valg på å gjøre endringer i arbeidsmiljøloven, og det vant flertall. Dette har det norske folk faktisk stemt for», sa statsministeren nylig på en Unio-konferanse.

Hun liker ikke at LO, YS og Unio mobiliserer til en politisk streik. Ja, det kan virke som hun direkte misliker det.

Det er all grunn til å reflektere rundt Solbergs formuleringer. Har hun rett? Er det slik at alle som stemte på Høyre og Fremskrittspartiet gjorde det fordi de vil kvitte seg med formueskatten, jobbe lengre dager uten overtidsbetaling og like gjerne arbeide på en søndag som en mandag? Er det slik at de syns det å være midlertidig ansatt er like bra som en fast ansettelse? Og at målet med regjeringens politikk er avgifter på plastposer?

Mener virkelig statsministeren at folk i demokratiets navn skal sitte stille og applaudere alt regjeringen gjennomfører, fordi den er demokratisk valgt? Og hva med dem som stemte på helt andre partier, flertallet av folket? De tapte, men de mistet vel ikke med det sine demokratiske rettigheter?

Streik og demonstrasjoner er en del av et levende demokrati. Og det er til og med noen som vil hevde at fagbevegelsen er en demokratisk bevegelse. YS og Unio representerer sammen med LOs 900 000 fagorganiserte, en solid del av samtlige norske arbeidstakere. Det kan hevdes at de er representative; i hvert fall for den organiserte delen av arbeidslivet. Den delen som utgjør en sentral brikke i den norske modellen som selv Høyre-folk lovpriser når det høver seg. Til tross for at de gang på gang viser at de ikke har forstått sin egen rolle.

Borgerskapet har lang tradisjon for å frykte arbeidere som tar til gatene med sine paroler. De truer demokratiet, mente mange av Solbergs politiske partikamerater i forrige århundre. I 2014 kan en statsminister ikke stille seg bak slike argumenter. Men hun kan antyde.

For den som følger den politiske debatten er det noen ganger greit å stille seg enkelte kontrollspørsmål når det oppleves at kartet ikke helt stemmer med terrenget. Er norsk fagbevegelse udemokratisk? Og når fagbevegelsen argumenterer mot mer bruk av midlertidige ansettelser, er det fordi de ikke ønsker uføre og arbeidsløse ungdommer inn i arbeidslivet? Og hvorfor er i så fall arbeidsgiverne så mye snillere og mer sosiale enn sine arbeidstakere?

Men, i disse tider er det naturligvis lov å tro på julenissen.