Følelsesløs kynisme
Når det smeller som verst, er det greit å ha et regelverk å gjemme seg bak.
torgny.hasaas@lomedia.no
De politiske krisene for regjeringa kommer som perler på ei snor. Det er bare uker i mellom hver gang det smeller, og oftere og oftere virker det som om regjeringa dukker og skjuler seg bak byråkrater og regelverk.
Når det var som mest bråk rundt lokalsykehusene var det styrene i Helseforetakene som ble kjørt fram. Politikerne i bakgrunnen toet sine hender. På samme måte er det i utvisningssaken til Maria Amelie. Som svar på det massive opinionspresset, svarer politikerne med å henvise til lovverket.
Det er noe fornuft i en slik framgangsmåte. Politikerne går ikke inn i rollen som saksbehandlere i enkeltsaker. De vedtar lover og retningslinjer på generell basis, mens det er byråkratiet som foretar den konkrete saksbehandlingen.
Men ved å behandle sakene på denne måten blir det et ansiktsløst byråkrati som avgjør spørsmålene. Utad fremstår hele den politiske prosessen som kald og umenneskelig.
I de siste tiårene har politikkens rolle vært et tema. Det klassiske stortingsordet: «All makt i denne sal» har blitt grundig utvannet. Den viktigste grunnen har først og fremst vært i forhold til internasjonalisering og EU, men også vært at jussen i mange tilfeller har overtatt for politikerne.
I de to siste sakene har politikerne hatt handlingsrom, men valgt å ikke bruke det. Politikken blir kald og følelsesløs, politikerne framstår som mekaniske og følelsesløse.
Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen framsto slik da han i NRK-programmet Debatten fortalte om et irakisk barn som var blitt kastet ut av riket etter 10 år i landet. Han fortalte dette som en god nyhet, at alle er like for loven.
Jeg oppfattet det som et utslag av kynisme og følelsesløshet.
