Fins det noe bedre enn kritthvit torsk med ei arktisk historie om en tusenårig tradisjon for livberging langs kysten? Fisk fanget på krok, lagt på is og servert så fersk at det ennå sitrer i nervetrådene når den skjæres opp og slippes i gryta.

Til nå har det vært kystfolkets privilegium å kunne hente opp en ressurs som aldri tar slutt. Som hvert eneste år siger sørover fra Barentshavet for å ha sex på grunt vann og under gunstige temperaturforhold fra Finnmark til Lofoten. Du kan høre de forventningsfulle dunkene fra skøytene og de raske pulsslagene fra sjarkflåten. Båter med linestampene på bakdekket og juksamaskinene midtskips der de skumlegger havnene på vei ut mot fiskefeltene.

Om prisen er så lav at fisken må selges krydret med alvorlig bannskap, finnes det ikke en fisker som ikke hiver seg i støvlan når skreien melder sin ankomst. Dette fisket har fascinert menneskene og inspirert til stor kunst. I en salig blanding av Fadervår og bannskap har fisket vært allemannseie. Noen ganger til rus og lykke, andre ganger en kilde til ulykke og undertrykkelse.

Skuld' Torsken os feyle, hvad havde
    vi  da,

Hvad skulle vi føre til Bergen herfra?

Da seyled' vist Jægterne tomme.

Hvad have vi andet, her bygger og boer,

End søge vor Føde med Angel og Snor

Og pløye de Bølger hin gromme?

(…)

Ney! Fisken i Vandet, det er vores Brød,

Og miste vi hannem, da lide vi Nød,

Og jammerlig nødes at sukke.

Skrev Petter Dass. Nå står dette store «vi» kanskje for fall. Tveteråsutvalget, det såkalte Sjømatindustriutvalgets forslag, kan føre til langt mindre bannskap langs kaiene og enda færre Fadervår. Deltakerloven, som stiller krav til hvem som skal kunne delta i fisket, skal bort. Leveringsbetingelser og -plikter skal bort, og fiskerne skal ikke lenger eie fiskesalgslagene. Lønnsomheten er for dårlig og lønningene for høye, slår utvalget fast og vil ha rasjonell drift ombord der industrien slippes løs som eiere av en ressurs som til nå har tilhørt fellesskapet. Sjarken og kaillan ombord ofres på et alter der bosetting og en eldgammel kultur kan drukne i et hav av investert kapital.

Jeg er for lønnsomhet, og jeg er for at folk har ei lønn de kan leve av. Jeg er også for et råstoff som er elsket opp av havet med krok og garn og ikke utelukkende fanget i trål og snurrevad og så frosset ned for å tines opp ved et samlebånd. Jeg er for en fersk fisk som knaser mellom tennene og som gir matelskere vann i munnen og en lengsel etter sesongen der skrei, lever og rogn ikke bare stiller sulten, men blir snakkisen ved lunsjbordet dagen etter.

Jeg er for å ta vare på en ressurs som kan skape verdier også de neste tusen år, og jeg er for at den skal forvaltes av et fellesskap som tar hensyn til folk og ikke bare til avkastning. Jeg sier ikke at det må bli slik om Tveterås-utvalgets flertall får det som det vil, men jeg etterlyser utvalgets mindretall, dets konklusjoner og begrunnelser. De fant jeg ikke, og nå venter jeg spent. Like spent som på årets første skreimølje.

Svenn A. Nielsen, skribent