JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

De siste måneder og uker har vi fått de nødvendige varslene som lenge har vært forventet. Det norske oljeeventyret vil ikke vare i evigheter.

Oljeprisene er sunket dramatisk den seineste tida, permitteringer og det som verre er for arbeidere i oljeindustrien har startet – vi har visst det en gang kom til å skje, men som med mye annet: Vi tror det sjelden før vi ser det.

Noen vil glede seg over det som skjer, andre har grunn til fortvilelse. Miste jobben er lite kjekt, men her må arbeidskraft og samfunn omskoleres. For det er ingen rakettforskning å slå fast at ny industri i fastlandsnorge må etableres og videreutvikles. Ellers går det ad undas med nasjonen Norge.

Så hva skal vi satse på? Forskning, infrastruktur og ny teknologi? Gjerne det, men det kanskje mest logiske av alt ville være å satse i langt sterkere grad enn i dag på matindustri. Av flere grunner.

Industriproduksjon er usikkert. Industrikapitalismens historie er historien om ulike varers vekst og fall. Oljeindustrien er en del av denne historien. En dag synker eller forsvinner behovet for det produktet som produseres – kundene trenger det ikke lenger eller vil ikke ha det mer. Kapitalistene sjøl løser dette ved å flytte på rikdommen sin og starte produksjonen av noe annet som folk vil ha – i lengre eller kortere tid. Mens arbeidsfolka, de som produserer varene, må finne seg andre ting å gjøre – om dette lar seg gjøre.

Med matindustri burde det være annerledes. For mat må vi alltid ha. Vi endrer spisevaner, mat handler naturlig nok også om smak og behag – men vi kan ikke slutte å spise. Næringsmiddelindustri burde derfor være framtida.

Næringsmiddelindustrien i Norge i 2015 er da heller ikke ei pølsebu på den ytterste nøgne ø. Norsk matindustri er landets nest største fastlandsindustri og har stor sysselsetting i distriktene (der nokon nesten ikkje kunne tru at nokon kunne bu) med matindustribedrifter spredt ut over hele landet. Men potensialet er likevel enda større.

Skjønt, det har sin pris. Dagens norske matindustriplasser har ikke landets høyeste lønninger aller andre frynsegoder som ofte følger med lang formell utdannelse. Mange ansatte i matindustrien har lav eller nesten ingen utdannelse. Og lønn deretter. I fiskeriindustrien sliter de med rekrutteringen. På små steder med stor matindustri er det ofte såkalte skoletapere som får jobber. Hvis jobbene da ikke allerede er besatt av arbeidsinnvandrere – som i mange tilfeller heller ikke har særlig formell kompetanse eller utdanning. Det er dokumentert timelønninger helt ned i 66 kroner i norsk fiskeindustri.

Når situasjonen ofte er som ovenfor beskrevet, særlig i fiskeindustrien, så er det ikke rart at sosial dumping foregår i relativt stor stil. Og sosial dumping trenger vi ikke.

Svaret er derfor å satse på en næringsmiddelindustri der lønns- og arbeidsvilkår er sånn at norsk ungdom og andre ønsker å jobbe der. Industriarbeidsplasser som er så teknologisk moderne utrustet at gamle, monotone samlebåndsoperasjoner ikke er nødvendige lenger. Arbeidsfellesskap der de ansatte produserer noe vi alle trenger. Mat og drikke.

Sånne arbeidsplasser vil gamle Norge ha!