Yngvil Mortensen

yngvil.mortensen@lomedia.no

I det nye Justisdepartementet i Nydalen monterer snekkere og elektrikere nye dører med kodelås som skiller resepsjonen fra trappen som leder opp til departementets midlertidig permanente lokaler. De er ennå ikke kommet helt i stand.

Det lukter nytt, er fortsatt litt byggeplass, måneder etter innflyttingen. Ledninger fra en lampe henger fra taket like ved direktør Harald Føskers kontor. Det har vinduer i to retninger, «det fineste», sier han, som lovet av tidligere justisminister Knut Storberget.

– Han var fenomenal, sier Føsker om Storberget i tiden etter 22. juli.

Og, Føsker selv, i alle fall for en som ikke kjenner ham fra før, han ser forbasket godt ut. Smil, varme, utstråling. Det på tross av blytung bagasje.

Det er dagen før Føsker, lederen av fengselsskolen gjennom 30 år, og nå leder av Justisdepartementets internasjonale stab, skal vitne i rettssaken mot Anders Behring Breivik. Dagen etter vitneforklaringen skal han gjennom sin femte operasjon etter terroren, sy linser på øynene.

Terroren

I det sprengte regjeringskvartalet, bak tinghuset, har håndverkere som renoverer holdt på i et par timer allerede da Harald Føsker tar plass i vitneboksen. Han er dagens første vitne.

Han står i vitneboksen, og ser i retning av aktoratet. Bak ham sitter kolleger fra departementet, og sjefen deres, Marianne Vollan.

Føsker forteller at han egentlig hadde ferie, og bare skulle innom kontoret for å hente noen papirer han trengte for å forberede seg til et møte i Europarådet. Så smalt det.

Linsene ble blåst ut fra øynene. Ansiktet løsnet fra hodeskallen. Brudd i kjevene. De fleste tenner slått ut. Hjerneblødninger. Brudd på skallen. Sårskader. Lunge- og leverskader. Han mistet 80 prosent av synet.

– Da jeg våknet opp igjen, hang jeg over restene av et skrivebord. Jeg så ingen ting, var blind og kjente at det var mye galt med kroppen min. Jeg spyttet tenner og ropte på hjelp. Ingen svarte. Jeg skjønte at dette var et terroranslag mot Regjeringsbygget.

Føsker har vært gjennom fire operasjoner og to til er planlagt. Fem uker på Ullevål. Fire uker på Cato-senteret, som driver «kompleks rehabilitering». Han har hittil tilbrakt 45 timer hos tannlegen. Han har ennå smerter. Svimmelhet. Konsentrasjonsvansker.

Tøff omstilling

I Justisdepartementet er mange fortsatt redde. De føler seg ikke trygge på jobben. Særlig dem som ikke var til stede da bomben rammet, forteller Føsker.

I retten forteller andre overlevende fra regjeringskvartalet at «folk er nede for halv maskin». Mange har ikke fått bearbeidet alt ennå.

Samtidig er sykefraværet dobbelt så høyt som på samme tid i fjor, meldte Aftenposten i slutten av april. Men gradvis kommer folk til hektene igjen.

Det er det hardt rammede departementets ansatte som fikk et særlig oppfølgingsansvar for 22. juli. Folk opplever at arbeidsbelastningen er blitt større enn før 22. juli, men uten den nødvendige infrastrukturen.

I begynnelsen jobbet de fra midlertidige kontorer på politihøyskolen der 45 personer delte fem datamaskiner i ett klasserom, og enormt krevende oppgaver.

Kontoret er et andre hjem

– Vi var ikke mange i Kriminalomsorgens sentrale forvaltning på jobb, bare fem var der den dagen. Føsker satt på «feil» side. De andre kollegene var i kontorer på den andre siden av gangen. De kom fysisk uskadd fra det, men «det er en voldsom psykisk påkjenning å bli utsatt for terror.»

– Jobben betyr mye for mange, kontoret betyr mye. Vi har personlige ting på kontorene våre, bilder av barna våre, ektefellene våre, barnetegninger. Det er ting som gjør kontoret til et «hjem». 22. juli opplevde vi på en måte at hjemmene våre ble bombet.

Verdighet

31. mai 2010 sluttet Harald Føsker som direktør for Kriminalomsorgens utdanningssenter (Krus) etter 30 år. Han er «stolt over et rettssystem og en kriminalomsorg som behandler innsatte med verdighet som høver seg en rettsstat, basert på verdier alle fengselsbetjenter har lært i utdanningen sin.»

– Jobben fengselsbetjentene på Ila gjør nå, er kolossalt spesiell, det er åpenbart. Jeg er imponert over folka mine. Jeg stoler på mine fengselsbetjenter, de er proffe.

Godordene sitter også løst hos leder i Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund Geir Bjørkli når han beskriver Føskers betydning for norsk kriminalomsorg.

– De siste 30 årene har norsk kriminalomsorg og fangebehandling i norske fengsler vært i enorm og positiv endring. Krus har vært lokomotivet som har dratt kriminalomsorgen etter seg i utviklingen fra 1980-tallet. En mann har stått i front for den utviklingen. Han har sjølvsagt ikke gjort jobben alene, men om ett navn skal nevnes, må det bli Harald Føsker.

Tilbake i jobb

Han begynte å jobbe igjen før jul.

– Det var godt å komme tilbake, å være blant kolleger. De har vært enestående. Omsorgsfulle, støttende og oppmuntrende. Særlig i den første perioden etter at jeg kom tilbake fra rehabilitering. Mange kolleger tilbød seg å komme hjem til meg å lage middag. Og mange gjorde det. Andre handlet for meg. Det er flott. Sjefen min har vært veldig støttende. Nå jobber han 60 prosent. Målet er å være tilbake i full jobb før 22. juli. Det er målet hans, og veien fram er stadig pressing av egne grenser, for å komme videre. Prøve ikke å se tilbake.

Videre

– Jeg har måttet lære å trene, spise, gå, og å være sterkt svaksynt. Hvis jeg hadde druknet i tilbakeskuing, hadde jeg ikke greid dette. Jeg skal til New York på guttetur denne våren. I New York har jeg bestemt meg for å prøve å gå alene i byen.

Da vil han ha kommet enda et skritt lenger.

Han konstaterer at «jeg er en godt voksen mann», men uten planer om å slutte å jobbe, ikke ennå.

Etter terrorangrepet nominerte sjefen ham til medlem av det penologiske råd (strafferettsråd) i Europarådet.

– Hun forventer ikke at jeg slutter, men at jeg blir og gjør en jobb, sier Føsker.

I vitneboksen gjorde Føsker det helt klart:

– Det er bare jeg som skal bestemme når jeg skal slutte å jobbe. Ingen andre.