Arne sa fra til kona hvor han skulle – og dro som kjent et helt annet sted, jeg hadde med meg kona og varslet bare naboen og puddelen Pelle. Så noen forskjeller er det tross alt. Arne hadde rød partibok, jeg har aldri hatt noen.

I drosja ned til Lillestrøm stasjon kom jeg på at passet var glemt. Vi snudde, og plutselig fikk vi det travelt. Vel nede på plattform, tre, fire eller der omkring, hadde flytoget gått. Gode råd var dyre, dårlige var billige.

Da fikk jeg øye på toget til Dal. Flott tenkte jeg, Dal er nord for Gardermoen, det passer bra – ta plass, dørene lukkes! Vi hastet inn med kofferter, kameraer og svette armhuler. Vogna var nesten full, det var kun to ledige seter igjen – ett til meg og ett til kona, i hver ende av kupeen. Og idet vi passerte Åråsen, kom konduktøren og forlangte å se billetten.

– To til Gardermoen, sa jeg kjekt så alle skulle høre det. Skal du til Paris er det viktig ikke å buse ut med sannheten med en gang, men ta det stykkevis og delt – det veit Treholt alt om, tenkte jeg. Han skulle som kjent til Paris, men ble sittende i åtte år i fengslende omgivelser i Drammen, på Ullersmo og på Ila. Den tabba hadde ikke vi tenkt til å gå i.

Konduktøren så intenst på meg, skjøv hatten litt opp i panna og sa:

– Du sitter nå på toget til Dal, og det stopper ikke på Gardermoen.

Jeg spratt opp med et vilt blikk.

– Du kan bare sette deg ned, du kommer ikke av igjen nå og første stopp er Leirsund. Men det er liten vits å gå av der, sa den svartkledde. Jeg tittet på mine medpassasjerer og kunne konstatere at alle hadde fått med seg hva som var i ferd med å skje. Konas blikk var ikke til å misforstå – det var av den typen hvis-blikk-kan-drepe. Faen, tenkte jeg, men sa noe helt annet.

– Når går flyet deres? spurte konduktøren.

– Om en time, svarte jeg. Svetten var allerede synlig på ei panne som med årene bare blir høyere og høyere.

– Dere får bli med til Jessheim og ta ei drosje derfra, men det er en stund til vi er der, og det er ikke sikkert det står noen bil og venter, sa NSBs mann.

Da var det engelen Gabriel, som satt om lag midt i vogna, hevet sin røst.

– Jeg skal av på Kløfta. Der har jeg en bil og kan kjøre dere, sa han. Igjen var det ingen i vogna som ikke fikk med seg hva som ble sagt. «Dere rekker nok flyet da», var det en som mumlet før roen senket seg i vogna, kona sjekket siste oppdatering på Facebook, og jeg krøp sammen på togsetet som om jeg var Puddelen Pelle. Vi nærmet oss Kløfta, murene fra Ullersmo kunne skimtes gjennom vinduet. Igjen kom jeg til å tenke på Treholt, men fortrengte tankene raskest mulig.

I bilen fra Kløfta til Gardermoen tikket det inn en sms. Flyet til Paris var forsinket med minst en halv time, ny avgang var så og så. Jeg fant aldri noen god grunn til å fortelle sjåføren og vår reddende engel, som for øvrig jobbet i TINE, om akkurat den meldingen.

Vi rakk flyet med god margin. Og da vi landet i Paris, regnet det.

janke