JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

28. januar demonstrerer en samlet fagbevegelse mot regjeringens forslag til endringer i Arbeidsmiljøloven. Grunnen er at fagorganiserte frykter at forslaget om økt bruk av midlertidige ansettelser, lengre arbeidsdager og mer pålagt overtid og søndag som arbeidsdag for flere betyr økt usikkerhet og et mindre inkluderende arbeidsliv.

Med unntak av søndagsarbeid, er arbeidsgiverne enige i regjeringens forslag. Uten den enigheten ville nok disse forslagene blitt vanskelige å innføre også for politiske stabeiser som Høyres og Fremskrittspartiets statsråder – og kanskje særlig arbeidsminister Robert Eriksson – har vist seg å være. Så sjøl om dette rent formelt er en politisk streik mot regjeringen, har den en klar brodd mot arbeidsgiverne.

Helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid, bedre kjent som HMS, er arbeidsmiljølovens egentlig siktemål. Loven skal som det det heter i § 1-1, formålsparagrafen, «Sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon, som gir full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger, og med en velferdsmessig standard som til enhver tid er i samsvar med den teknologiske og sosiale utvikling i samfunnet.»

Loven er siden den ble til i 1977 revidert og utviklet i kjølvannet av det prisbelønnede, gjensidige trepartssamarbeidet som de aller fleste politikere med ansvar, også dagens blåblå statsråder, krydrer sine festtaler med.

Riktig nok er det stortingspolitikerne som lager landets lover. Og de er ikke tvunget til å følge folkets røst. I mange tilfeller er det også bare av det gode at de ikke gjør det. Den såkalte folkemeningen, eller den forbannede kompakte majoritet som Henrik Ibsen kalte den, er ikke alltid det klokeste rådet å følge.

Arbeidsmiljøloven er som alle andre lover heller ikke noe spleiselag som er gjenstand for partsforhandlinger. Regjeringens forslag har vært ute på høring, regjeringen fatter sine beslutninger på grunnlag av det. Sånn fungerer demokratiet.

Men arbeidsmiljøloven er en spesiell lov nettopp fordi den regulerer HMS-forholdene i arbeidslivet, et arbeidsliv hvor det berømte trepartssamarbeid kanskje er aller viktigst – ja, Den nordiske modellen er så viktig at mange mener den er landets flotteste eksportvare. Også en høyredominert regjering, også mange arbeidsgivere.

Dessuten regulerer ikke bare arbeidsmiljøloven HMS-forholdene i arbeidslivet, den regulerer også – om enn noe indirekte – styrkeholdet mellom de to partene arbeidsgivere og arbeidstakere. Det burde ikke være noen tvil om at regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven – de som fagbevegelsen nå vil streike mot – forrykker dette forholdet til fordel for arbeidsgiverne. Dette markeres kanskje sterkest ved det faktum at arbeidsgiverne er enige i brorparten av forslagene.

Til lags åt alle kan ingen gjera, sa Ivar Aasen. Han hadde et godt poeng. Men når regjeringen nå legger fram forslag til endringer i arbeidsmiljøloven som bare den ene parten er enige i, så har de ikke skjønt Ivar Aasen og gått litt for langt i egen sjølråderett.