JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det har vært en nostalgisk fryd å følge historiker Kim G. Helsvigs gjennomgang av de femti årene Pax Forlag har eksistert, fra grunnleggelsen i 1964 og helt fram til våre dager – dager da forlaget dog ikke er hva det en gang var. Men lite er jo hva det en gang var.

Helsvig er nemlig mannen bak boka «Pax Forlag 1964-2014. En bedrift», der særlig de siste to ordene i tittelen er megetsigende. For ikke bare ble de akademiske og politisk radikale og skriveføre sosialistene på 1960-tallet enige om å ta spranget fra tidsskriftet Pax til forlaget og bedriften Pax – hele prosjektet er i seg sjøl en bedrift i betydningen bragd. Og det er ingen mindre bragd at det særlig gjennom alle disse femti årene har overlevd den ene økonomiske krisa verre enn den andre. Alt dette skriver Helsvig svært informativt om. Og til tider morsomt. Som for eksempel her: «Man var hele tiden avhengig av noen bestselgere for å holde den økonomiske ruinen fra livet. Galgenhumoren satt løst. Ved inngangen til 1968 inviterte Tor Bjerkmann og Bjørn Bjørnsen alle medarbeiderne og de mest sentrale forfatterne, deriblant selvfølgelig Jens Bjørneboe, til en ukes opphold i Tunisia for – som Bjerkmann senere skrev – «å bruke opp underskuddet»».

Hvem var så denne Tor Bjerkmann? Jo, den ubestridte sjef i Pax Forlag helt fram til 1972, forlagets far. En ildsjel et sånt radikalt prosjekt ikke kunne vært foruten. Heller ikke det underslås i denne historieboka som for øvrig er rikt illustrert med interessante bilder fra Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek.

Hva var så meningen med Pax Forlag – hvorfor så det dagens lys i 1964? Helsvig beskriver det treffende på denne måten: «Pax oppstod i det tomrommet som ble skapt av de store norske forlagenes manglende interesse for samtidsorienterte bøker om politikk og samfunn i en kontekst av avkolonisering, Vietnamkrig, borgerrettighetsbevegelse og framveksten av det såkalte nye venstre. Men først og fremst så Pax dagens lys som et opprør mot en trang norsk debattkultur på begynnelsen av 1960-årene, midt i den sosialdemokratiske velferdsstatens «lykkelige øyeblikk»».

I årene som kom utga Pax (som betyr fred på latin) den ene samfunns- og kulturkritiske boka etter den andre. Til stor glede for samfunnsinteresserte, kanskje særlig studenter og andre lesekyndige. For et annet varemerke ved siden av det venstreradikale perspektivet var paxbøkenes pris – de kostet nesten ingenting, de var såkalte billigbøker. For mange, inkludert undertegnede, ble det etter hvert status å ha flest mulig paxbøker i BBB-reolene eller stablet i diverse vinduskarmer rundt om på ulike trange hybler. Det var ei herlig tid!

Men som i alle levende miljøer var det ikke bare fred og fordragelighet i Pax heller. Det var indre stridigheter og uenigheter om det meste, det var til tider flat organisasjonsstruktur ¬ og det var plenty av ytre fiender. Ikke bare fikk forlaget gjennom hele oppstartsfasen en kald skulder av de konservative rundt Minerva- og Libertasmiljøet, det var pepper å få fra sine «egne» også. Verken sosialdemokrater eller ml-bevegelsen som dukket opp på begynnelsen av 1970-tallet var spesielt begeistret. Arbeiderpartiets sentrale figurer som for eksempel Haakon Lie syns forlaget var for akademisk og arbeiderpartikritisk, mens ml-erne syns paxerne ikke var kritiske nok – ja, det berømte skjellsordet småborgerlige ble flittig brukt. Rausheten på den politiske venstresiden var om mulig enda mindre på denne tiden enn den er i dag. Helsvigs bok frisker opp også disse minnene.

En feil fant jeg imidlertid i boka. Pax-klassikeren «Hvis skolen ikke fantes» er ikke skrevet av rettssosiolog Thomas Mathisen – sånn Helsvig har kommet i skade for å skrive, men av Mathiesens gode venn Nils Christie. Dette veit imidlertid forfatteren (vi har snakket sammen), det er en glipp som fort kan skje i skrivingens hete og som jeg antar blir rettet bed første mulige høve.

Boka er ellers lett og ledig skrevet. Og sjøl om det er Pax Forlag som er utgiver og Helsvigs oppdragsgiver, gir boka slett ikke noe glansbilde av et forlag i konstant strid med seg sjøl, men særlig med sine kreditorer. Sterke personligheter sto ofte mot hverandre, noe Helsvig får tydelig fram. Bjerkmann sjøl måtte da også forlate skuta og seile videre på egenhånd. Men Pax overlevde det ene uværet etter det andre. Jo, det er absolutt en bedrift.