JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Hellas er ikke bare landet som skapte ordet demokrati og kunstverket Akropolis, fødte dikteren Homer, filosofene Sokrates og Aristoteles. Landet slet med diktator Ioannis Metaxas på 1930-tallet, opplevde en opprivende borgerkrig rett etter andre verdenskrig og gjennomlevde et fascistisk militærdiktatur fra 1967-74. Og på toppen av det hele er Hellas det landet i Europa som kanskje ble hardest rammet av finanskrisa i 2008.

For å si det med den norsk-greske forfatteren Alexander Zlatanos Ibsens ord (fra boka Gresk Blod): «Hellas teller ikke flere enn elleve millioner innbyggere fordelt på 130.000 kvadratkilometer jord; om lag dobbelt så mange mennesker som i Norge fordelt på halvparten så stort areal. Hverken i størrelse, befolkning eller naturressurser er landet spesielt stort eller imponerende. Industrialiseringen kom sent og skjøt egentlig aldri virkelig fart. I moderne tid har fattigslige kår vært regelen heller enn unntaket for de fleste grekere.»

Og for å bli enda mer konkret har den greske økonomien siden 2009 skrumpet med en firedel, reallønna har i snitt gått ned med ti prosent, hver fjerde greker er arbeidsløs og ungdomsarbeidsledigheten er på over 50 prosent. Landet har lånt enorme summer av europeiske banker, noe som har gitt Hellas ei gjeld på det svimlende beløpet 322 milliarder euro – mer enn 170 prosent av brutto nasjonalprodukt.

Ifølge den svenske journalisten Kajsa Ekis Ekman har EUs motkrav som betingelse for lånene vært at Hellas er blitt tvunget til å stenge 50 sykehus, si opp en mengde offentlige ansatte, privatisere jernbanen, selge badestrender og kutte i minstelønna. For bare å nevne noe.

Og landets gjeld vil det bli umulig å betale tilbake med mindre noe helt ekstraordinært skjer.

Dette ekstraordinære kan vise seg å skje under regjeringsvalget på søndag. Den tidligere venstreradikale alliansen Syriza har nå blitt et politisk parti, og er på meningsmålingene landets største med godt over 30 prosent oppslutning. Om dette også blir valgresultatet, får Syriza 50 ekstramandater i nasjonalforsamlingen og nærmer seg rent flertall, det vil si over 150 av 300 mandater.

Siden fascistjuntaen falt i 1974 har Hellas vært styrt av det sosialdemokratiske Pasok og høyrepartiet Nytt Demokrati (Nea Demokratia). I en kort periode under finanskrisen har de også sittet i regjering sammen. Med liten suksess. Hellas er et land hvor både korrupsjon og nepotisme er en vesentlig del av den politiske kulturen.

Syrizas hovedanliggende er først og fremst å forhandle med EU om gjeldssanering, men verken melde Hellas ut av euroen eller av EU. Syrizas svært karismatiske leder Alexis Tsipras (jeg har sett og hørt ham live) har sagt han istedenfor å kutte i de offentlige budsjettene, den såkalte sparingspolitikken, vil investere for å få sysselsettingen opp, og arbeidsledigheten ned. «Vi har blitt regjert av bankene altfor lenge», sier Tsipras som mer enn gjerne tar imot utenlandsk kapital, men vil investere i et nært samarbeid med staten.

Syriza mangler imidlertid ikke skeptikere og kritikere. Kommentator Sverre Strandhagen i Dagens Næringsliv forteller sine lesere at «partiet er langt fra en ensfarget bukett – men består av alt fra dogmatiske marxister, Che Guevara-fans til avhoppere fra sosialdemokratiske Pasok».

Det kan diskuteres hvor presis denne beskrivelsen er. Men har Strandhagen rett – hva så? Et annet poeng han framfører er nok mer relevant, nemlig at dersom Syriza ikke får rent flertall og må samarbeide med at annet parti (hvilket er svært usikkert), blir presset til å føre en langt mindre venstreradikal politikk enn lovet. En norsk politiker som veit mye om en sånn problemstilling er SVs leder Audun Lysbakken.

Vinner Syriza det greske valget på søndag, kan det spanske Podemos (Vi kan) bli neste venstreradikale parti med innflytelse i Sør-Europa. Podemos har siden det ble dannet i januar 2014 nådd en oppslutning på 27 prosent.

Det er altså ikke bare høyrekreftene som i marsjerer i Europas gater – venstrekreftene har fått på seg fottøyet de også.