Av Kinga Wasilkiewicz

Utenlandske arbeidstakere er overrepresentert i arbeidsulykker i Norge. De utgjør i overkant av 13 prosent av arbeidsstyrken, men er involvert i en fjerdedel av ulykkene. Nær en av tre som dør i arbeidsrelaterte ulykker, er fra utlandet. Manglende språkferdigheter blir ofte nevnt som en mulig forklaring. Av tiltak knyttet til utfordringer med utenlandsk arbeidskraft, går nettopp språkopplæring hyppig igjen. Men denne tilnærmingen alene blir for snever – i alle fall for bygg- og anleggsbransjen. Det viser funn fra min masteroppgave, skrevet ved NTNU.

Bygg- og anleggsbransjen og myndighetene burde reise spørsmål som: Oppfatter norske og utenlandske arbeidstakere instrukser på samme måte? Blir tilpasningen til lokale sikkerhetsregler spesielt vanskelig for utlendinger, fordi de rekrutteres gjennom bemanningsbyråer og ikke av entreprenørene? Og burde de ansvarlige på byggeplassen bryte opp organiseringen i nasjonale grupper for å lette integreringen?

Byggeplasser har høy ulykkesrisiko

Tall fra Arbeidstilsynet viser at 43 personer omkom i arbeidsulykker i Norge i 2014, derav 13 utenlandske arbeidstakere.

Bygg- og anleggsbransjen er en av de mest risikoutsatte i Norge. Her døde elleve mennesker på jobb i 2014. I tillegg kommer mange alvorlige ulykker. Fire av de elleve omkomne var utenlandske, det vil si hele 36 prosent. Årsaksforholdene bak dette triste prosenttallet er sammensatte. Det blir en forenkling å si at språk er hovedutfordringen.

Den komplekse oppbyggingen av bransjen er en viktig del av bakteppet. En byggeplass er et midlertidig arbeidssted der mange risikofylte arbeidsoperasjoner utføres på et lite område, med mange aktører inne. En rekke arbeidstakere er bare innom i en kortere periode før turen går videre til neste byggeplass. En ny organisasjon med nye mennesker og nye forhold skapes i ethvert nytt prosjekt. Slike skiftende forhold gjør det ekstra vanskelig for utenlandske arbeidstakere å tilpasse seg.

Arbeidskontrakter påvirker sikkerheten

Etter utvidelsen av EU i 2004, strømmet utenlandsk arbeidskraft til Norge, særlig til bygg- og anleggsbransjen. En stor andel av arbeidsstokken her kommer fra Øst-Europa. Noen er ansatt hos entreprenører, andre hos underentreprenører eller gjennom bemanningsbyråer. Hvem som er arbeidsgiver, påvirker hvilke muligheter utenlandske arbeidstakere får til å tilegne seg sikkerhetskulturen næringen ønsker å ha. Valget av arbeidsgiver avgjør i tillegg hvilke muligheter de får til å lære språk og i hvilken grad de integreres.

Også arbeidskontraktens art ser ut til å påvirke sikkerheten. Mange utenlandske arbeidstakere i bygg- og anleggsbransjen jobber gjennom bemanningsbyråer. Dette gjør at de ofte er på samme byggeplass kun i kortere perioder. Korte arbeidskontrakter hindrer også kontinuitet i opplæring og kursing. Det er nærliggende å tro at en bedrift i større grad ønsker å investere i fast ansatte enn i midlertidig ansatte.

Dessuten er det konkurranse i markedet. Om man ikke er villig til å følge sjefens ordre, står andre i kø for å få jobben. Dette kan resultere i at snarveier tas for å få arbeidet gjort. Mange ønsker å utmerke seg, i håp om å bli fast ansatt. Dette kan føre til at disse gjør det de får beskjed om, selv om det er risikabelt. I noen tilfeller forventer arbeidsgiver at utenlandske arbeidstakere er villige til å utsette seg for større risiko enn de norske kollegene.

Nasjonsvis inndeling er uheldig

Det sies ofte at utenlandske arbeidstakere tar mindre hensyn til sikkerhet. Likevel tilrettelegges det i liten grad for at de skal bli kjent med den ønskede sikkerhetskulturen i det daglige.

Mange store byggherrer og entreprenører holder sikkerhetskurs for alle ved prosjektoppstart. Men i det daglige organiseres utenlandske arbeidstakere i grupper etter nasjonalitet. Mange kan verken norsk eller engelsk. Som regel er eneste krav at en bas i arbeidsgruppen kan norsk eller engelsk og så oversetter. En slik ordning medfører at mange kun snakker sitt morsmål på arbeidsplassen, og at de mister muligheten til å lære norsk og integreres. Dette går utover tilpasning til sikkerhetskulturen i bedriften.

Instrukser oppfattes ulikt

Også kulturforskjeller knyttet til kommunikasjon vektlegges lite. Men måten ting blir sagt og oppfattet på, er viktig for kommunikasjon. For eksempel er polske arbeidstakere vant til å få tydelige beskjeder eller «ordre» direkte fra sjefen, uten å stille spørsmål tilbake. Sjefen har jo alltid rett! Dessuten kan setninger som «Kan du gjøre det?» bli oppfattet som et spørsmål og ikke som en arbeidsoppgave. Slike kulturelle forskjeller alene kan gi misforståelser.

I intervjuene i masteravhandlingen gikk det igjen at mange utenlandske arbeidstakere sier «ja»≈ til alt de får spørsmål om, uten egentlig å forstå. Om arbeidsgiver stiller kontrollspørsmål annerledes, eksempelvis ved å si «Fortell meg hva du skal gjøre» i stedet for «Vet du hva du skal gjøre?», er det lettere å se om en arbeidsoppgave er forstått.

Mange av de intervjuede vektla også at det er viktig å kjenne hverandre for å kunne kommunisere og jobbe godt sammen. Ofte legger arbeidsgiver mer vekt på håndverksferdigheter enn språkkunnskaper. I tillegg kan holdninger og atferd forankret i kultur, føre til handlinger som skaper farlige situasjoner på byggeplassen.

Sikkerhetsløft i alle ledd

Utenlandsk arbeidskraft er kommet for å bli, i alle fall de neste årene. Ikke minst fordi bygg- og anleggsbransjen trenger mer arbeidskraft enn det som er tilgjengelig i landet. Bransjen må derfor lære seg å leve med forskjellene og jobbe målrettet med dem, først og fremst ved å anerkjenne at de finnes.

Om næringen konkurrerer ved å dumpe priser, og i tillegg unnlater å tilrettelegge for utenlandsk arbeidskraft, vil ikke sikkerheten bli bedre. Hele næringen må jobbe sammen for å bedre sikkerhet, ved å samarbeide og dele erfaringer for å øke kunnskap. Dette er også noe vi jobber med i SINTEF.

I hverdagen er det den enkelte arbeidstaker som påvirker egen og kollegers sikkerhet. Likevel må sikkerhetsarbeid starte på toppen, det vil si hos myndighetene som lager lover og har en tilsynsrolle. I tillegg må det jobbes på alle nivå i bygg- og anleggsnæringen. Det vil si både på bransjehold og i hvert enkelt prosjekt, med innsats fra så vel ledere som arbeidstakere.