AV TERJE I. OLSSON

Det har ikke vært produsert en eneste kilowatt-time strøm på over 25 år ved det tradisjonsrike kraftanlegget innerst i Sørfjorden i Hardanger. Men etter hvert begynner den gamle turbinhallen, en gang juvelen i det som en gang var Europas første et av verdens største høgtrykksanlegg, på ny å innta en sentral plass.

Tysso I, som det heter, ble i mai 2000 fredet av Riksantikvaren, og en rekke gode krefter, deriblant LO, NHO, Norsk Elektriker- og Kraftstasjonsforbund, Norsk Arbeidsmandsforbund og Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund, står bak Stiftelsen Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum.

Nå går museet nye veier. Det skal være litt liv og røre. Det arrangeres konserter, utstillinger, familiemusikaler, høytidelige middagsselskaper og annet mellom de sveitsiske Escher Wyss-turbinene og de store omformerne som omdannet strømmen til 25 perioder (Hz) så den passet karbidfabrikken inne i Odda.

Konserten som Det norske solistkor ga i turbinhallen i går ettermiddag er ledd i Hardanger Musikkfest som pågår i disse dager. Nærmere 300 tilhørere hadde benket seg i turbinhallen for å høre ett av Norges fremste kor framføre verker som passer spesielt for den særegne akustikken en turbinhall byr på.

«Veldig spesielt lokale»

–En slik turbinhall er et veldig spesielt lokale. Man kan ikke tulle mye før det går helt galt, sier Grete Pedersen, dirigent og kunstnerisk leder for Det norske solistkor.

Hun forteller at hun har en idé om å lage en egen koroppsetning spesielt tilpasset slike lokaler, og da har hun Vemork, Glomfjord og andre i tankene.

–En slik turbinhall er et rom som innbyr til kreativitet. Tonene må stå for seg selv og klinge ut. Rommet har jo en egen friksjon siden det er fylt opp med turbiner, generatorer og annet som ellers ikke har noe å gjøre i et konsertlokale, men nettopp det gjør det spennende. Da må også musikken være solid vare, sier hun.

Vil bygge sveve-scene

Stein Haugen ved Tyssedal-museet reagerer entusiastisk på tanken om å lage en egen koroppsetning for industrihaller.

–Det er nettopp slike ting vi gjerne vil ha, så jeg håper Grete Pedersen og Solistkoret går videre på den ideen, sier han.

Han understreker imidlertid at byggenes vernestatus utgjør et forhold man må ta hensyn til. Man kan ikke flytte på ting eller gjøre endringer. De bygger scene ovenpå de faste installasjonene, og de skal kunne rives i løpet av 24 timer, om nødvendig. Men han håper det blir mulig å få til tilpasninger.

–Akkurat nå har vi inne en søknad hos Riksantikvaren om å få anlegge en sveve-scene mellom de to kranene i hallen. Det vil gi helt andre og mye bedre akustiske forhold, sier Haugen.

I turbinhallen fra starten av

Hardanger Musikkfest har i alle år hatt et nært samarbeid med den gamle kraftstasjonen. Fiolinisten Stig Nilsson, som tok initiativ til å starte musikkfestivalen for 16 år siden, sier at de helt fra starten av hadde konserter i turbinhallen.

–Da vi drev med forarbeidet til Musikkfesten var jeg over alt i Hardanger og så på ulike ting. Jeg hørte at det hadde vært en konsert i turbinhallen, og det tente jeg på. Det ble til at vi prøvde med en konsert i hallen allerede ved første Musikkfest, og siden har vi vært der. Det er veldig krevende med hensyn til klang, men jeg synes det fungerer, sier Nilsson.

Han legger til at kunstnerne må tilpasse seg at de er i en turbinhall. Man må spille ”på lag” med akustikken. I fjor var trompeteren Arve Henriksen i turbinhallen, og det fungerte flott fordi han hoppet rundt og spilte på ulike steder. Solistkoret benyttet noe av den samme teknikken i år. De brukte selvsagt scenen, men delte også opp koret og plasserte ut sangere blant publikum, i trappene og på kontrollrommet. Spesielt stor applaus høstet de med et arrangement over norske folketoner, der de med lokk og stev utnyttet ekko og nesten hele turbinhallens lengde.