Sannhetens dårlige kår
Da politidirektør Øystein Mæland i går innrømmet at han ikke hadde snakket sant om Sønderland-rapporten, var ikke overraskelsen at han snakket feil, men at han innrømmet det.
torgny.hasaas@lomedia.no
I går under Dagsrevyen innrømmet norsk politis øverste sjef at det han dagen før hadde sagt om at Sønderland-utvalget, politiets interngransking av 22.juli, ikke hadde hatt tilgang til de ulike politibilenes gps-posisjoner, var feil.
Fra 22.juli i fjor og framover har politiet systematisk forsøkt å skjule alle feil politiet som helhet og feil som den enkelte tjenestemann har gjort.
Det er hevet over tvil at mange politier gjorde en fantastisk jobb etter terrorangrepene. Og det var også helt riktig av ledelsen i politidistriktene å dempe kritikken mot feil som ble gått i den første tida, men det som i første omgang var et fornuftig personalmessig tiltak utviklet seg til en strategi for å hindre at sannheten kom fram.
Om det var udyktighet eller «korpsånd» som gjorde at Sønderland-utvalget ble som det ble, skal være usagt, men på punkt etter punkt er det vist at Sønderland-utvalget kom til en helt annen konklusjon enn det som det offentlige granskningsutvalget, Gjørv-utvalget gjorde.
På et vis er 22.juli og Sønderland-utvalget en enkelt hendelse. Men de faller inn i et mønster om å dekke over egne feil.
Sønderland-utvalget faller inn i et mønster fra politivold-sakene i Bergen på 70-tallet og politidrapssakene som Askvold, Wacko og Obiora-saken.
I politivoldsakene i Bergen ble det grundig dokumentert en voldskultur ved Bergen politikammer hvor det var akseptabelt å slå arrestanter helseløse. Politiene ble frikjent. Som hevn mot de som vitnet tok politiet ut stevning i de såkalte «boomerang-sakene»
Tonny Askvold ble kvelt av en full politimann i 1990. Saken ble henlagt.
Tomasz Wacko døde etter at en politimann under arrestasjonen hadde kvelt ham i 2003. Saken ble henlagt.
Eugene Obiora døde av kvelning under arrestsjon i 2006. Saken mot politiet ble henlagt.
I alle disse sakene har «korpsånden» vært sentral. Politimenn har beskyttet hverandre og sannheten har vært ofret. Akkurat slik framstår Sønderland-utvalget også.
Fra innsida av politiet ser dette sikkert annerledes ut, og honnørord som kollegialitet og kameratskap er sikkert i bruk for å forklare fenomenet.
Men fra utsiden framstår politiet som en etat hvor sannheten har dårlige kår, og Gjørv-kommisjonen har styrket en slik oppfatning.
Derfor er det oppsiktsvekkende at Mæland retter opp sin egen feil.
