EIRIK DAHL VIGGEN

edv@lomedia.no

Vi må komme oss ut, ikke bare sitte hjemme og deprimere, sier Fozia Ali Nasi (Etiopia, 14 år i Norge), en av de få som ikke forlater rommet når kameraet kommer fram.

Rundt bordet i et klasserom på arbeidssenteret på Veitvet midt i Groruddalen sitter ti kvinner, de fleste i hijab. De komponerer dagens oppgave: brev til en venninne. «Her er det vinter. Det er kaldt. Jeg bor i en leilighet sammen med barna mine.»

– En stor andel av deltakerne våre har liten eller ingen skolebakgrunn. En del er analfabeter på sitt eget morsmål, forteller sosionom Marthe Hov Bjerke.

Hun er veileder for de rundt 100 deltakerne i kvalifiseringsprogrammet (KVP) i bydel Bjerke øst i Oslo. 33-åringen har arbeidet her siden hun ble sosionom for to og et halvt år siden. Hun er en av fem veiledere som er med på å gi folk en ny sjanse.

Norge krever

Bare en tiendedel av brukerne, eller deltakerne som de kalles her, har etnisk norsk bakgrunn. Resten er innvandrere, de fleste fra ikke-vestlige land. Den typiske deltakeren har bodd 10-15 år i Norge med ingen eller sporadisk kontakt med arbeidslivet. Det er disse menneskene arbeidsminister Robert Eriksson vil ilegge aktivitetsplikt før de får utløst sosialhjelp. Som om latskap er det som holder disse kvinnene utenfor! Det er ingenting de heller vil enn å jobbe.

– Jeg kunne fått meg jobb som barne- og ungdomsarbeider fra januar, men jeg bestod ikke skriftligprøven. Jeg vil ikke bare sitte hjemme, jeg vil gjøre det bedre for barna mine, sier Fozia.

Praksisplass – Referanse – Intervju. Det er superformelen. Skal de lykkes, må veilederne starte med å bli kjent og bygge tillit med deltakeren. Ellers er det stor fare for ny nedtur for den som kan ha vært inn og ut av tiltak i en årrekke. Rundt en tredjedel jobber litt deltid mens de har praksis. Et brohode til jobb.

Fra hjemlandet har Fozia 10-årig grunnskole. Hun gikk opp til B1-prøven rett før jul, men fikk akkurat svaret: Ikke bestått. Skuffelsen deles av flere.

Hever lista

«A1, A2, B1, B2» er de nye betegnelsene på norsknivå, i stigende rekkefølge. For et par år siden hadde ikke Oslo kommune offisielle minimumskrav til norsknivå. Basal norsk holdt til praksisplass på sykehjem eller i barnehage. Først ut med strengere språkkrav (B1) var sykehjemmene, deretter fulgte barnehagene og aktivitetsskolen (tidligere skolefritidsordningen). Til og med renholdere må ha A2-nivå. De skal kunne kommunisere, ta imot og gi beskjeder.

– Flere fikk muligheten til å vise seg frem for arbeidsgiver gjennom arbeidspraksis, så fikk de muligheten til ordinært arbeid. De uten dokumentert norsknivå A2 og B1 får ofte ikke denne muligheten i dag, forteller Marthe.

Hun møter prosjektleder for yrkesrettet norskopplæring i Groruddalen, Jon Halvorsen, utenfor klasserommet på Veitvet.

– Spranget fra det som var kravet før, A2 til B1, er som å gå fra å sykle til å kjøre bil. Det er veldig mange som aldri vil klare det, sier Halvorsen.

Alle skal med

Tavla er dekorert med gramatikk som selv mange av leserne vil ha glemt. Blant elevene er også noen med høyere utdanning.

Ewelina Chojna (Polen, 7 år i Norge) taster seg gjennom Brev til en venninne. Hjemmefra hadde hun med seg en mastergrad i pedagogikk. Hun har livnært seg med å vaske hjemme hos nordmenn og jobbe som bartender. Hun håper å bli minoritetsrådgiver, helst jobbe i barnehage eller på skole.

– Da jeg kom til Norge var det mange av oss som ikke tenkte særlig på å lære oss norsk, sier Nasima Akhtar (Pakistan, 27 år i Norge).

– Vi var jo hjemme med barna. Men skal du fungere i samfunnet, må du kunne språket. De som kommer nå, er mye flinkere til å lære.

Dårlig norsk, lav utdanning, innsnevring i kommunale praksisplasser. Alt tatt i betraktning kan det virke som litt av et under at av de som i 2014 avsluttet kvalifiseringsprogrammet i bydel Bjerke, kom over 40 prosent ut i ordinært arbeid. Et fåtall ble sluset inn på arbeidsavklaringspenger.

Mulighetenes marked

Etter som sykehjem og barnehager blir mindre aktuelle, må Nav snu seg fort etter alternativer. Nav Bjerkes markedskoordinator Grete Mo er kontaktledd ut mot privat sektor – hoteller, matbutikker og firmaer som Integrated Service Solutions (ISS), som leverer alt fra renhold til kantinetjenester. Uten krav om B1-norsk, er privat sektor ennå mulighetenes praksismarked.

Deltakerne får privat praksis med oppfølging av bedriftslærere. De lærer ikke bed.øk, men yrkesrelevant norsk språk. Språkprosjektet har seks slike lærere for bydelene i Groruddalen, i tillegg til fem klasseromslærere.

– Det kreves mye av den som er med på dette, mener Marthe, – mye egen motivasjon, eget ansvar og tålmodighet. Det er de selv som må jobbe for å få jobb.

Språkpraksis

Et par snødekte gater øst for slottet er Mohamed Hamsa Ali (Somalia, 33 år, 15 år i Norge) inne i sin 11. måned som vaktmesterkandidat. Åstedet for læringsprosessen er Scandic Holberg Hotel. Marthe og Grete er innom for å legge press på hotelldirektør Kristian Fredrik Mehus. Han er fra Asker, så langt fra Somalia du sosioøkonomisk kan komme. Målet er felles.

– Vi gir oss ikke før du er ute i arbeid i kjeden eller eksternt. Det er flott å se et menneske utvikle seg, sier direktøren.

Hamsa er vaktmester fire dager i uka i et arbeidsmiljø der det kun snakkes norsk. Som del av språkprosjektet i Groruddalen kommer en bedriftslærer fra Nav 1,5 time hver uke. Det gjør vaktmesterarbeidet til en språkpraksisplass. De diskuterer fagspråket en må kunne innen vedlikehold og verksted, varme-, ventilasjons- og sanitærteknikk, brannrutiner, internkontroll. Skriftlige rutiner brer om seg også på hotellet.

Løs tilknytning

Hamsa jobbet sju år på danskebåten i ISS renhold. Da ferjeselskapet fant ut at de kunne bruke billigere ansatte fra Polen, mistet han jobben sammen med et femtitall kolleger. ISS flyttet Hamsa over til vaskejobber i Oslo. Arbeidsdagene var stykket opp i økter fra klokka 6-8, 11-13 og 16-21. Etter tre måneders hardkjør var Hamsa slått ut av dundrende hodepine.

– De skrev brev og spurte hvorfor jeg var sykmeldt en uke i måneden. De sa jeg kunne kontakte Nav trygd, og skrev et følgebrev.

Dette er arbeidslivet for mennesker uten formell yrkeskompetanse, og med dårlig norsk. Et voksende B-lag som tar det de kan få av kortsiktige jobber. Arbeidsdagene som strakte seg over 15 timer ble veien inn i Nav for tobarnsfaren Hamsa.

Nå er han avhengig av en juvel av en referanse fra hotelldirektøren.

På vei

– Tiden går fort når deltakerne i løpet av to år skal lære språk, samtidig som de er under opplæring og søker arbeid andre steder, sier Marthe Hov Bjerke. Vi spør alltid praksisstedet om det er mulighet for jobb der, hvis ikke er det veldig viktig for oss å avpasse forventningene til realitetene.

Mestring, språkforståelse, nettverk, selvtillit og utadvendthet vokser for den som deltar i denne formen for arbeidspraksis, det er både sosionomen, direktøren og vaktmesteren enige om. Nå trengs bare en dose flaks.