JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Bestilte rapporter hagler inn om dagen. Fra regjeringsoppnevnte utvalg som i all hovedsak har fått ordre om å legge fram forslag til hvordan Norge skal gå enda bedre – bli enda rikere på gods og gull. Ikke sjelden på bekostning av de fleste andre, men pytt sann. Slår vi svenskene, så er det vel verdt det! Det er typisk norsk å være selvgod.

Sist ute var Rattsøutvalget, eller produktivitetskommisjonen. Vi må bli bedre, mener de dresskledde herrer – de er som regel det. Like før jul var det Tveteråsutvalget som kom med forslag til hvordan sjømatnæringa skal bli produktiv. Ett av forslagene handler om å gi fiskekvoter til langt flere enn fiskerne langs kysten – ja, til eiere i fiskeindustrien også. Og da tar det kanskje ikke lang tid før det er Kina som eier den norske fisken også. Ni hao – eller hallo, som det heter på kinesisk.

De tre store kapitalaktørene i matindustrien – TINE, Nortura, og Orkla har i lang tid beskjeftiget seg med en idrettsgren de kaller omstilling. Ordet «omstilling» er et slags nyord som ikke har fått plass i boka «Ordbok for underklassen», men bør inn der snarest. Begrepet er av den typen som nettopp er med på å tåkelegge hva det egentlig handler om. Snart må 82 ansatte i en Orkla-bedrift i Lierne slutte. Eller omstilles, som det heter på nygresk.

For de tre nevnte konsernene sin del handler omstilling om at de må bli mer konkurransedyktige i det kapitalistiske markedet – de må vinne stadig større markedsandeler. Det hjelper lite at de går så de griner alle tre – de skal og må gå enda bedre. Ellers griner aksjonærene. For arbeidstakerne er det stort sett bare sorgen.

Avisa Nationen, fredag 13. februar 2015, side 6: Tittel: Rekordresultat for Tine, ingress: Tine fekk rekordhøge 1363 millionar kroner i driftsoverskot i fjor. Og samme avis, samme dag, side 7: Tittel: Rekordsal gav eit løft for Nortura, ingress: Nortura nådde 22 milliarder i omsetning i 2014 og betra resultatet på dei fleste område.

Er det derfor deler av produksjonen flyttes til et annet sted, og de «overflødige» arbeiderne får tilbud om å bli med?

Jeg lagde nylig en reportasje om en sånn omstillingsprosess og skrev at de ansatte som ikke fulgte med på flyttelasset, skulle slutte eller at de fikk sparken (jeg brukte disse to begrepene om hverandre for den språklige variasjonens skyld). Og sendte saken til sitatssjekk.

Hva tror dere skjedde? Begrepet som skulle brukes var at arbeidstakerne ble omstilt. Punktum. Klubblederen vek ikke en tomme. Vi kaller ikke en spade for en spade i norsk arbeidsliv lenger – spaden er på vei ut! Også blant tillitsvalgte.

På en tillitsvalgtkonferanse i sjømatindustrien traff jeg her forleden en ung, våken mann som var lei av dette hysteriet om at alt skulle vokse, alt skulle bli større og bedre. Hele tiden. Han hadde ikke noe fasitsvar, men ønsket at vi i hvert fall diskuterte dette. Men én svale gjør som kjent ingen sommer.

Når norske arbeidstakere mister jobben sin fordi kapitalismen er rå og nådeløs, er det mye som kan sies. Men fortellingen om at arbeidstakerne ikke mister jobben, ikke får sparken, ikke blir arbeidsløse – men omstilles; det er en story vi bør slippe å få høre. Dette er et eventyr vi aldri må fortelle til våre barn. Fordi dette er en omskrivning av virkeligheten, og en tåkelegging av hva det hele handler om.

På 1970-tallet diskuterte vi regionalpolitikk i kjølvannet av kapitalens herjinger. Skulle grisgrendte bygder, kanskje særlig vest og nord i landet, få seile sin egen sjø – skulle det ikke bu folk der ingen skulle tru at nokon kunne bu? Ett sånt sted var den lille Karlsøya i Troms. Billedkunstner Lars-Erik Karlsen skrev til og med ei vakker vise som ble spilt og sunget ved mange leirbål den gangen. Siste verset går sånn.

Fisk er det nok av i havet

Her er ingen bolignød

Men profitten til kapitalistene

Er større lenger sør

Enn på Karlsøy i Troms

Enn på Karlsøy i Troms

Enn på Karlsøy i Troms

Så nå skal vi flyttes bort.

Er det noen som ser parallellen – er det noen som ser faren?