JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Denne boka måtte komme – det mest overraskende er at den ikke er skrevet før. Sakprosaboka «Logg av!» av forfatterne Thomas Moen og Lars Bratsberg er et betimelig innlegg i debatten om den digitale virkelighet og verden har tatt totalt styringen over våre liv. For mange er det liten tvil. Vi sitter med øynene og sjela klistret til en skjerm, stor eller liten, uansett hvor vi befinner oss. Og det er for så vidt greit nok, mennesket er et nysgjerrig og kunnskapstørst dyr – ugreit blir det først når det sitter mange mennesker rundt oss og vi knapt enser at de er til stede. For det er ikke vi. Til stede. Særlig smarttelefonen dominerer det offentlig – og private – rom. Noen, og flere enn vi ofte liker å tro, er knapt i stand til å løsrive seg fra telefonen eller skjermen. Er det såkalte sosiale medier som vedkommende stirrer inn i, må det være lov å stille spørsmålet om hvor sosiale de egentlig er. Mest ekstremt uttrykt blir det når den skjermstirrende enten sitter med hodetelefoner på størrelse med industriens hørselvern eller med mer beskjedne ørepropper. Kontakt er det umulig å oppnå uansett. Vil vi ha det sånn? Er dette et menneskelig framskritt? Boka «Logg av!» drøfter disse spørsmålene og flere til. Forfatterne står nok ikke inne for at vi skal ta tittelen helt bokstavelig, men en bedre balanse mellom det digitale og det analoge liv er helt åpenbart budskapet.

Likevel var dette en bok jeg ble sint av å lese. Ikke bare fordi jeg mener den treffer et tidstypisk fenomen så godt som den gjør, men også fordi mye av dette har en herlig rekyl. Akkurat idet jeg er i ferd med å bli moralsk forarget over andres uvettige bruk av skjermer, diverse duppeditter og andre digitale hjelpemidler, slår det meg med en viss gru at jeg neppe er stort bedre sjøl. Sånt er aldri koselig. Kritikken og den moralske forargelsen forstummer fordi dette også rammer deg sjøl.

Denne boka inneholder også en svært sterk historie. En av forfatterne er med sin unge sønn på fotballkamp. Midt i kampens hete blir det for kjedelig for pappa, fristelsen blir for stor – og plutselig er han langt inne i smarttelefonens verden. Da skårer sjølsagt sønnen mål i virkelighetens verden, noe han ikke har gjort på år og dag. Ikke lite stolt springer han bort til faren som ikke har fått med seg noe som helst. Som pappa derfor skriver som innledning til boka: «Jeg hadde ingenting annet å gjøre enn å se min sønn spille fotball. Se ham smile, le og kose seg med vennene sine. Jeg valgte telefonen foran ham. Jeg hatet meg selv.»

Mange av oss har nok i lang tid innbilt oss at det med skjermavhengighet er noe som bare rammer de unge, det gjelder ikke oss voksne. Denne boka, og en dypere sjølerkjennelse, er antagelig nok til å knekke den myten. Dessuten har vi som er såkalt voksne et stort ansvar. Vi bør forlange noe mer og noe annet av barna våre enn at de lukker seg totalt inne i en digital verden. Og blir der – bare der.

Nå er det altså heller ikke her sånn at all utvikling kan stanses eller reverseres. Den digitale teknologien har kommet for å bli, og det er all grunn til å tro at den vil bli en enda mer sentral del av våre liv i framtida. Likevel bør vi lytte til budskapet i «Logg av!» der de to viktigste stikkordene og målene er å finne den best mulig balanse og være mer til stede.