EVA LER NILSEN

eva.ler.nilsen@lomedia.no

De siste tre og et halvt årene har Langås vært midlertidig ansatt i en butikk i Trondheim. Hun har i denne perioden hatt en rekke korte vikariater i den samme butikken. 1. februar gikk den siste kontakten ut, men 49-åringen har fortsatt i bedriften i en 40 prosent stilling som erstatter for en kollega som for tiden er sykmeldt. Hvor lenge hun kan klore seg fast, aner hun ikke.

– Når kollegaen kommer tilbake, er jeg ute. Den dagen frykter jeg, for hva skjer da? Å være midlertidig ansatt er beintøft. Det går ikke an å planlegge noe, sier hun til HK-Nytt.

Skaper flere midlertidige

Langås har hele tiden vært i lovlige vikariater. Hvis hun får fortsette i butikken fram til oktober, har hun vært ansatt midlertidig i fire år, og har dermed krav på å bli fast ansatt. Denne praksisen er tillatt etter loven i dag, men regjeringen vil gjøre det enda lettere å ansette folk i midlertidige stillinger. Får regjeringen gjennom sine forslag til endringer av arbeidsmiljøloven, vil det bli fullt mulig å ansette folk i inntil et år uten at de er vikarer for noen.

Tove Langås synes det er helt utrolig at det skal legges til rette for enda mer løselig tilknytning til arbeidslivet.

– Ingen skal måtte ha det sånn. Livet er på vent når man aldri kan være sikker på jobb og inntekt. Jeg vil ikke ha et arbeidsliv hvor man står med lua i hånda, sier hun.

Ingen ønsker dette

Kollega Lise Kvande er enig. Selv har hun fast jobb, men ser med gru på at flere skal komme i situasjonen til Tove Langås.

– Det er helt forferdelig å ha det så utrygt som man har med en midlertidig jobb. Det ser jeg på Tove. Alle vil jo ha en fast jobb. Det er da ingen andre enn regjeringen som ønsker mer midlertidighet, sier Kvande oppgitt.

Hun frykter dessuten at ansatte vil bli utnyttet hvis det åpnes opp for flere midlertidig ansatte i loven. At man ikke trenger å være ansatt i et vikariat en gang, synes hun er underlig.

– Enten så er du ansatt eller så er du ikke ansatt. Slik burde det vært, sier Lise Kvande.

– Ta til vettet

Også leder av HK-avdelingen i Trondheim, Elisabeth Sundset, er fortvilet over regjeringens planer. Hun treffer stadig medlemmer som er i samme situasjon som Tove Langås. Mange av dem er redde for å snakke om saken sin i frykt for å miste det lille de har av jobb.

– Det er vondt å høre historiene til dem som vil inn i arbeidslivet, men som er tvunget til å sette det på vent. At flere skal komme i en slik situasjon, er ikke en utvikling vi ønsker, sier Sundset.

Hun håper regjeringen tar til vettet etter å ha sett de massive protestene mot endringene av arbeidsmiljøloven gjennom den politiske streiken i januar.

Ikke penger til mat

Inntekten fra 40-prosentstillingen rekker ikke til mat, husleie og regninger. Tove Langås har mange ganger spurt om å få kontrakt på en høyere stillingsprosent, men får beskjed om at det ikke er midler til det. Hun må derfor ta alle ekstra timer hun kan få for å spe på lønna.

– Det er for ille at jeg skal glede meg over at kolleger er syke, men sånn har det blitt. Om noen er borte, så blir det ekstra timer på meg. Hvem kan klare seg på en så liten stilling, spør hun.

Det er perioder hvor Tove Langås må få hjelp for å få endene til å møtes.

– Jeg har fem søsken som hjelper meg når det er krise. De inviterer meg på middag eller kommer med mat til meg. Jeg blir helt rørt, og jeg blir lei meg fordi jeg ikke kan gjøre gjengjeld. Jeg har ikke råd til å invitere. Jeg må tenke på pengebruk absolutt hele tiden, for jeg vet ikke hvor lenge jeg har jobb eller hvor lenge neste engasjement varer, sier hun.

Tove Langås er frisk som en fisk og vil gjerne bidra i samfunnet. Hun søker andre jobber hele tiden, men har foreløpig ikke fått napp. Det er mange om beinet for hver utlyste stilling. Hun er fortvilet.

– Jeg kan og vil jobbe 100 prosent. I stedet er jeg fattig. Dette er jo ikke noe liv for en som snart er 50 år, sier Langås.