Tekst: Eddie Whyte,

nestleder Fagforbundet Vestfold

Laos var ikke en av de stridende partene under Vietnam-krigen. Landet var nemlig nøytralt, men likevel ble det bombet i stykker av amerikanske krigsfly. Nesten 300 millioner klasebomber ble sluppet, og det ligger fortsatt store mengder udetonerte eksplosiver (UXO) igjen.

Klasebomber ble utviklet som krigsvåpen, men som alltid er de primære ofrene uskyldige sivile. Mer enn 98 prosent av ofrer er sivile, og 40 prosent er barn som tiltrekkes av de små, leketøylignende gjenstandene. De er laget for å eksplodere i hundrevis av knivskarpe biter som river et menneske i stykker.

En nasjonal studie anslo at 50 000 mennesker har blitt drept eller skadet i Laos siden 1964, og at 20 000 av dem har omkommet siden slutten av krigen. Førti år etter krigens slutt lider Laos fortsatt med gjennomsnittlig fire nye ofre hver uke. Den internasjonale kampanjen mot landminer og klasevåpen (ICBL-CMC) beskriver dem som «våpen for sosial katastrofe». Over to tredeler av voksne lever av landbruk, men fattige bønder må ofte velge mellom å la være å brødfø familien eller risikere skade fra UXO som ligger i bakken.

Fagforbundet og Norsk Folkehjelps solidaritetsprosjekt er viktig for Laos. De fleste av våre eksplosivsryddere er født flere tiår etter krigen som ødela landet deres, og som fortsatt krever menneskeliv. De er unge lidenskapelige og er med å skape et bedre fremtid for Laos.

De rydder jordbruksland, slik at folk i lokalsamfunnet kan dyrke land uten frykt for skade. For ikke å snakke om å bygge brønner, skoler og helsesentre og forbedre landets infrastruktur.

Men det tar tid. Alle 17 av landets provinser og rundt en firedel av alle landsbyer er fortsatt «forurenset» – det ligger udetonerte eksplosiver (UXO) i bakken eller nær overflaten. Folk som bor i disse områdene, lever med en daglig frykt for at barna skal bli drept eller skadet mens de leker.

Landsbyleder Kaew Kaewlasri (50) husker godt da de amerikanske flyangrepene kom i 1970-årene. Han forteller at de måtte rømme fra landsbyen og grave seg ned i bunkere for å beskytte seg. De gjemte seg der til angrepene var over. Da de kom opp til jordens overflate igjen, lå klasebombene strødd rundt omkring. Det var så mange at de tente bål for å bli kvitt dem.

Vi møter Kaewlasri hjemme i landsbyen Ban Na Douyai, øst i Salawan-provinsen. Han sitter sammen med to fedre som fortsatt sørger over sønnene de nylig mistet i 2013 – begge drept av de samme klasevåpnene Kaewlasri som barn måtte rømme fra, for førti år siden.

På den tiden kom trusselen fra luften. I dag ligger den under bakken. Selv om USA har trukket seg tilbake fra sør-øst Asia, tar amerikanske våpen fortsatt laotiske liv.

Historien om USAs «hemmelig krig» i Laos har nesten blitt glemt. At Laos var nøytralt under krigen mellom USA og Vietnam, hjalp lite. Mellom 1964 og 1973 slapp amerikanske styrker mer enn 2 millioner tonn bomber på det lille landet i sør-øst Asia.

Det tilsvarer mer enn det som ble brukt mot Tyskland og Japan tilsammen under den andre verdenskrigen. Landet ble teppebombet fra nord til sør. Rundt en tredel av befolkningen i Laos ble drept, skadet eller gjort hjemløse som følge av USAs hemmelig krig i Laos.

For å komme til Ban Na Dounyai har vi reist langs Ho Chi Minh-stien oppkalt etter den legendariske vietnamesisk frigjøringshelten. Området bærer forsatt preg av krigen. Broen over elva Xe Don som ble bombet i stykker av det amerikanske luftvåpenet, ligger fortsatt i ruiner.

Landsbyleder Kaew Kaewlasri er tydelig på at krigen tilhører fortiden og er glad for freden. Han er like tydelig på at amerikanerne bør rydde etter seg. Oppryddingen av klasebomber og andre eksplosiver fra krigen, går i sneglefart. Mellom en tredel og halvparten av landet er fortsatt forurenset.

Laos er den mest bombede nasjonen i verdenshistorien, er ekstremt underutviklet og kun nylig på vei ut av en politisk isolasjon fra resten av verden.

Gamle krigshandlinger begrenser i stor grad innsatsen for å heve levestandarden og motarbeide fattigdom og sult. Det har gjort store deler av et land med store naturressurser, til et land der mange områder er ubeboelige og uproduktive. De hardest rammede områdene er også de fattigste. Skoleveien er utrygg, det er farlig å dyrke jorda, noe som gjør at utviklingen stagnerer.

2012 besøkte Hillary Clinton Laos. Det var det første besøket på 50 år fra en amerikansk utenriksminister. Hun lovet økt økonomisk støtte til arbeidet for å fjerne de 40-år gamle UXOene, og til støtte for ofrene for disse bombene. Inntil da, hadde det amerikanske utenriksdepartementet bidratt med en gjerrig 2 millioner dollar per år for å avhjelpe trusselen.

Skulle det fortsette på det nivået ville det ha tatt 100 år å rense Laos for amerikanske bomber. Cirka 100 mennesker blir skadet eller drept hvert år av gamle klasebomber fra USA, og titusenvis flere liv blir påvirket av det.

I fjor kom nyhetene at USA skulle bidra med $12 millioner pr år i tiden fremover. Det er en dråpe i havet. Klaseammunisjonskonvensjonen som forbyr all produksjon, lagring, anskaffelse, eksport og bruk av klaseammunisjon ble undertegnet i Oslo i 2008.

Avtalen forplikter også landene til å bidra med støtte til ofrene og til rydding av områder der klaseammunisjon er brukt. 94 nasjoner undertegnet konvensjonen i Oslo.

Landet Hillary Clinton representerer, var ikke blant dem som undertegnet avtalen i Oslo i 2008. Det er dessverre fortsatt tilfellet i 2015. Kaew Kaewlasri har rett - amerikanerne bør rydde etter seg.