LISBET JÆRE

red.loaktuelt@lomedia.no

«Levende tok de dem — levende vil vi ha dem tilbake». Slagordet går som et ekko i Mexico Citys gater under en demonstrasjon i slutten av februar. Det har gått et halvt år siden massakren i delstaten Guerrero der tre studenter fra lærerskolen Normal rural de Ayotzinapa ble drept, og 43 bortført av lokalt politi. Plakater med bilder og navn av de forsvunne lærerstudentene holdes i været.

Foran i demonstrasjonstoget går lærerstudenten Omar Garcia (19), han overlevde massakren den 26. og 27. september. Inn i mikrofonen begynner han å telle høyt 1,2,3… helt til han kommer til 43 for å markere antall forsvunne studenter. Så ropes det: «Justicia!» (rettferdighet, red.anm).

En skitten krig

Den offisielle etterforskningen legger ansvaret for massakren på lokalt politi, et ordførerpar og medlemmer av narkokartellet Guerreros Unidos. Men Omar, som er førstehåndsvitne og talsperson for både de overlevende og forsvunne studentene, har en annen historie å fortelle.

— Regjeringens etterforskning er full av løgn. Siden det er de som står bak, må de også dekke over sannheten. Det var både militære og godt trente spesialstyrker på stedet. Regjeringen påstår de militære ikke var innblandet, men de militære har kontroll over alt som skjer i Mexico, sier Omar.

Et av kravene til Omar, studentene og familiemedlemmene til de forsvunne, er at regjeringen må komme med sannheten.

Men det koster å utfordre makta i dagens Mexico. Drapene på studentene tolkes som et forsøk på å skape frykt og kneble sosial protest. Flere menneskerettighetsaktivister mener dagens Mexico minner om situasjonen i Mexico på 60- og 70-tallet, kalt den skitne krigen, med undertrykking og drap av sosiale bevegelser og maktkritikere.

— Vi som står fram, mottar trusler. Jeg står i fare for også å bli «desaparecido» (forsvunnet, red.anm.). Regjeringen driver en informasjonskampanje mot oss der de framstiller oss som kriminelle og dårlige mennesker, sier Omar.

Men den alvorlige og sjenerte gutten ser ingen vei tilbake. Han har tatt mikrofonen, sannheten må fram i lyset. På t-skjorta hans står det et slagord fra Lucio Cabañas om å tilhøre folket og jobbe for folket. Cabañas var en lærer fra Ayotzinapa, som senere ble geriljaleder og drept i 1974.

«I stedet for å beskytte menneskene i Mexico mot den eskalerende voldskriminaliteten, er landets sikkerhetsapparat blitt en del av problemet. Politiet og militæret har i praksis frie tøyler til å torturere, bortføre eller drepe mer eller mindre vilkårlig», sier generalsekretær John Peder Egenæs i Amnesty i Norge, ifølge organisasjonens hjemmeside. Straffefriheten ligger på 98 prosent.

Barn av revolusjonen

Lærerskolen Escuela Normal Rural de Ayotzinapa ligger landlig til på en skogkledd ås tjue minutter fra Chilpancingo, hovedstaden i delstaten Guerrero. De spartanske skolebygningene er dekket av veggmalerier av revolusjonshelter som Che Guevara og subcomandante Marcos fra zapatist-bevegelsen. Men så er også lærerskolen et barn av den meksikanske revolusjonen (1910-1928).

Den ble grunnlagt på 20-tallet med det formål at utdanningen skulle nå den fattige landsbygda, spesielt urfolk som alltid har vært marginaliserte i Mexico. Elevene blir utdannet til å undervise og bringe kunnskap til den fattige landsbygda de selv kommer fra.

Den meksikanske grunnloven fra 1917 var den første i verden til å anerkjenne kollektive rettigheter for arbeiderne. Retten til streik og til å organisere fagforeninger, åttetimers dag, samt spesiell beskyttelse av kvinner og barn, sto nedskrevet. Det har ikke gått riktig vei i Mexico, som synes å være inne i en nedgående volds- og korrupsjonsspiral, men på lærerhøyskolen Ayotzinapa forsøker de å holde stand.

— Her på Ayotzianpa utdanner vi landsbylærere som skal lære folket rettighetene de har som bønder og meksikanere. Siden vi kjemper mot urettferdighet, kjemper vi også direkte mot regjeringen. De jobber for de rike og jordeierne, ikke for folket, sier Juan Sebastian.

Landbrukslæreren sitter i skyggen på gårdsplassen utenfor en av skolebygningene på Ayotzinapa, han vil ikke oppgi hele navnet sitt. Som Omar frykter han for å bli «desaparecido».

I ly av etterforskningen har det dukket opp flere massegraver i Guerrero, som viser at drap og forsvinninger er en del av hverdagen, uten at det etterforskes eller kommer fram i mediene.

Møtes med vold

Kritisk tenkning og politisk aktivisme har alltid vært en viktig del av utdanningen på denne type lærerhøyskoler som kalles «normales rurales» og som det finnes 17 av i Mexico. De fleste lærerne tilhører fagforeningen CETEG (Coordinadora Estatal de Trabajadores de la Educación de Guerrero). De er kjent for å protestere mot de dårlige vilkårene for utdanning på spesielt landsbygda, men politiet møter fagforeningsaktivistene med stadig mer vold.

25. februar i år døde den 65 år gamle pensjonerte læreren Claudio Castillo Peña etter å ha blitt utsatt for brutal politivold under en demonstrasjon. Elleve lærere som er medlemmer av CETEG er «desaparecidos», ifølge avisen La Jornada.

Tilbake i Mexico City har flere organisasjoner og fagforeninger sluttet seg til demonstrasjonen der studentenes talsperson, Omar Garcia, går i spissen. En eldre mann bærer et banner med bilde av Mexico med flere kors over seg hvor det står: «Pena Nieto og hæren er en fare for Mexico.»

— I Mexico har fagforeningene sjelden jobbet for arbeidernes interesser, det har derimot alltid vært sterke bånd mellom fagforeningsledere og makta, sier Manuel, som deltar i demonstrasjonen. Han er fra en fagforening fra elektrikere. Heller ikke Manuel vil stå fram med fullt navn.

— Et eksempel er Fidel Velázquez, han var leder for den nasjonale konfederasjonen for arbeidere (CTM) i nesten 50 år, og hadde makt som en president, fortsetter han.

Pampekultur

Manuel mener det har blitt verre etter at PRI (Partido Revolucionario Institucional) kom tilbake ved makten i 2012 med Enrique Peña Nieto som president.

Store arbeidstakerorganisasjoner som CTM har korrupte ledere og sterke bånd til like korrupte politikere, et system PRI, som satt sammenhengende med makta fra 1929 til 2000, var med å etablere. CTMs generalsekretær, Fidel Velázquez, var en av grunnleggerne av PRI og senator flere ganger. CTMs generalsekretær siden 2005, Joaquín Gamboa Pascoe, har nettopp reist en statue av seg selv, noe som hinter om en skikkelig «pampekultur».

— Under Peña Nieto har regjeringen mer makt over fagforeningene. I noen fagforeninger mister du jobben om du deltar i en demonstrasjon. Problemet er fattigdom, en meksikaner trenger jobb. Men vil du beholde jobben må du gjøre akkurat slik som fagforeningene og bedriftene sier. Bedriftene har nok av folk å velge mellom som gjerne overtar jobben etter deg, derfor tør de fleste ikke å protestere og aksepterer uverdige vilkår, forteller Manuel.

Ingen rettsstat

Carlos Flores, ekspert på organisert kriminalitet og forsker ved Centro de Investigaciones y Estudios Superiores en Antropología Social (CIESAS), er enig i at sikkerhets- og menneskerettighetssituasjonen er blitt verre under Peña Nieto. Han mener Mexico mer og mer ligner en autoritær stat. Straffefriheten ligger på mellom 98 og 99 prosent.

— Det som tar livet av Mexico, er straffefriheten. Hvem som helst kan drepe noen uten at det får konsekvenser. Vi vet om Ayotzinapa-massakren fordi studentene er godt organiserte, men det finnes lignende eksempler som ingen hører om. Tortur og forsvinninger er blitt en del av hverdagen, sier Flores.

Flores har nettopp gitt ut en bok som hvordan narkokartellet «El Cártel del Golfo» fra delstaten Tamaulipas gjennom historien er blitt beskyttet av politikere på høyt nivå. Ifølge den internasjonalt anerkjente eksperten på organisert kriminalitet, Edgardo Buscagliga, har 65 prosent av kommunene i Mexico en pakt med den organiserte kriminaliteten.

Det pågår også mye privatisering i Mexico i dag. Flores mener Ayotzinapa-studentenes kamp for småbønders og urfolks rett til jorda i møte med gruveselskaper, provoserte makthaverne.

Forskeren forteller at når han er i utlandet, som da han var i Norge i november, kan han få følelsen av at folk ikke helt tror det han forteller om det alvorlige omfanget av volden og korrupsjonen i Mexico.

— Peña Nieto har drevet et enormt propagandaapparat etter at han kom til makten for å skape et inntrykk av at sikkerhetssituasjonen er blitt forbedret for å tiltrekke seg internasjonal kapital, sier Flores.

Med Ayotzinapa-massakren har dette inntrykket fått en alvorlig brist. Verden har forstått at det ikke bare er narkokarteller som står bak menneskerettighetsbruddene i Mexico.

43 røde plastikkstoler

Undervisningen på Ayotzinapa er suspendert siden massakren i september. Rundt om sitter det elever som spiller sjakk, andre vasker klær. I klasserommene ligger noen og sover på madrasser på gulvet.

— Vi vet ikke når undervisningen starter igjen. Å få vite sannheten om forsvinningen av de 43 guttene er blitt den viktigste kampen for oss. Det foregår alltid noe her, som møter med familiemedlemmene og organisering av demonstrasjoner, sier Juan Sebastian.

43 røde plastikkstoler står oppstilt på skolegården. På hver av stolene er det festet et papir med et portrettbilde og et navn. De tomme stolene symboliserer fraværet av de 43 studentene. Om kvelden tennes det lys foran dem. En av de tomme stolene tilhører Abel Garcia Hernandez.

Faren til den savnede Abel Garcia Hernandez, Adan Garcia, har bodd på skolen siden massakren. Han har tatt ansvar for kjøkkenet og maten som blir donert til skolen av de mange som viser solidaritet. Sorgen har satt seg i ansiktet til bonden som snakker dårlig spansk. Der han bor er det flest urfolk.

— Mitt store håp var at sønnen min skulle utdanne seg til landsbyskolelærer. Jeg trodde aldri at vi skulle bli rike, men at han i alle fall skulle slippe å lide under den fattigdommen jeg og familien har slitt med hele livet.

På skjorta til en av studentene som går forbi står det skrevet: «De forsøkte å begrave oss, men visste ikke at vi er frø».