JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den første av de fire napoli-romanene til Elena Ferrante er nå kommet på nynorsk under tittelen «Mi briljante venninne», så vidt jeg kan skjønne glimrende oversatt av Kristin Sørsdal (jeg kan dessverre ikke italiensk). Dette er bok 1 og omhandler barndom og tidlig ungdom. For boka er en oppvekstroman, en klassisk dannelsesroman der vi møter to venninner, den ene er jeg-fortelleren og den andre den fantastiske Lila. Men det er så mye mer enn en fortelling om to venninner. Handlingen foregår i en bydel i Napoli, den fargerike byen sør i Italia som på en klar dag har utsikt til så vel Vesuv som Capri og Ischia. Deler av handlingen foregår også på sistnevnte øy, et ferieparadis for arbeiderklassen i Napoli.

For bydelen disse jentene, og en mengde gutter av ymse slag, vokser opp i på 1950-tallet er et typisk fattigkvarter som vi finner overalt i verden, men kanskje spesielt i storbyene. Og forfatteren beskriver disse som alt annet enn romantiske lommer, her er kampen for tilværelse ærlig og tøff – verken voldsomheter eller annen brutalitet underslås i romanen. Skjønt, sterkest er det samholdet som ikke bare de to jentene viser, men også flere andre karakterer. Romanen har et rikt persongalleri.

Hvem er så forfatteren Elena Ferrante? Ja, det lurer nok mange italienere på også. Det er et pseudonym som visst nok bare hennes italienske forlag kjenner hemmeligheten bak.

De to venninnene er svært ulike, ja nærmest motsetninger. Lila er skoleflink, men slutter skolen da hun som sin bror må jobbe på farens skomakerbutikk, vokser seg smellvakker og gifter seg bare 16 år gammel. Elena, jeg-fortelleren, fortsetter skolegangen. Ikke uten vanskeligheter. Samtidig forguder hun nærmest sin venninne. Likevel er det Elena som er «mi briljante venninne».

Romanen åpner med en prolog der LIla er sporløst forsvunnet. Hun er nå 66 år gammel, bor fortsatt i Napoli – mens Elena bor i Torino nord i Italia. Denne romanen besvarer ikke spørsmålet hvor Lila er, prologen og spørsmålet er mer en trigger til at fortellingen i det hele tatt skrives. Sånt er jo ren roman- og skriveteknikk, men det er altså tre romaner igjen. Så vidt jeg skjønner kommer også disse etter hvert på norsk, de første allerede til høsten. Da blir det antagelig også et bedre grunnlag for å møte de enorme forventningene og internasjonale kritikkene som dette firebindsverket har fått. Superlativene vil nemlig ingen ende ta på den utenlandske, og særlig engelskspråklige, arenaen. Isolert sett har jeg lest like gode oppvekstromaner som dette før, men det er aldri helt fair å bedømme ei bok etter lesning av bare det første av fire kapitler. Uansett: Det er absolutt verdt å bruke de timene det tar å lese den over 400 sider lange romanen «Mi briljante venninne». Alternativt vente til de neste bindene kommer for å lese det hele i sin sammenheng.