Tekst og foto: Eirik Dahl Viggen

Linoleumen er slitt av tråkket til de over 70 ansatte som gikk på jobb i denne korridoren. De bemannet de seks personene med dyp utviklingshemning som bor her i Huset boliger i bydel Alna.

Noen firkantede filtelementer er satt opp langs veggene i et forsøk på å dempe lyden av utagering og episoder som lenge preget arbeidsplassen. Eller hjemmet, alt etter som.

Ryktet om Huset hadde høsten 2013 nådd metningspunktet. Vernepleier Even Østgård var akkurat beordret inn som ekstra vernepleier mens ledelsen lå nede for telling grunnet sykefravær. Første dag på jobb gikk Even inn døra som til vanlig er låst på grunn av brukerne med tvangsvedtak. Han gikk inn på personalrommet, hvor klagestormen sto imot ham. Even opplevde et hus i kaos.

Sykefravær på 22 prosent

Botilbudet for nordmenn med utviklingshemning er en skam, skal vi tro meldingene fra pårørende som hever stemmen. Folk stues sammen, sies det, med for mange ansatte rundt seg, og med liten eller ingen medbestemmelse. Ikke rart de utagerer.

Men Huset klarte snuoperasjonen. Ikke med penger. Med kløkt.

Da snuoperasjonen startet, hadde Huset hatt fem ledere på seks år. Sykefraværet var 22 prosent, og rammet også ledelsen. Noen av fagpersonalet var opptil 50 prosent sykmeldt. De seks beboerne hadde over 70 ansatte rundt seg. Noen arbeidet så sjelden som annenhver helg.

– Jeg tenkte at dette er et korthus som faller, sier Jannicke Nysveen.

Da hun kom inn som ny leder i oktober 2013, var tidligere leder og fagansvarlige ute av bildet.

– Situasjonen var forvirret. Det var mye uformelt lederskap.

Slagplanen måtte tegnes fra scratch. Hun satte seg ned med fagstaben en hel uke. De bestemte seg for å dele seg inn i tre team, hvert med ansvar for to beboere. Både miljøarbeiderne og -terapeutene fikk et valg: skal du være med videre, så må du bidra aktivt, søke informasjon og lese deg opp.

De begynte å lage enkle litteraturlister og sammendrag om kunnskapsstatus på feltet, om metode, om rutiner for rapportering. Jannicke satte opp vaktene selv for å gjenopprette orden.

Fjesreduksjon

Tredeling skulle vise seg å være nøkkelen. Samtidig ble de mange oppsplintrede stillingene samlet i større brøker. Hver beboer kunne forholde seg til færre fjes.

– Det var nærmest hallelujastemning, sier Even.

Jannicke hadde nå tre nye fagansvarlige: foruten Even, vernepleier Bernt Tore Lunde og sosionom Linn Hege Heggli.

Utover 2014 ség roen inn over Huset, med langt færre episoder. Også de ansatte senket skuldrene. Linn Hege la merke til at beboerne virket gladere.

En kultur ble innført om å hilse på beboerne når de kom til jobb. Kanskje de følte seg mer sett. Det er visst ingen selvfølge i denne sektoren.

Huset omdefinerte også dagsentrene til sentrale samarbeidspartnere. De fagansvarlige reiste ut og gjorde seg kjent med de ansatte som beboerne deres var sammen med såpass mange timer i uka. Fort fant de ut at de måtte samordne metode og språkbruk. Piktogrammene som de fleste er avhengige av for å kommunisere, hadde for eksempel litt ulik betydning på Huset og på dagsentrene. Betydde do-symbolet «å gå på toalettet» eller «å gå på dass»? Sånt kan sette en med autisme i vranglås.

Men all samordningen gjorde at registrerte episoder og tvangsmeldinger skjøt i været.

Registreringene eksploderte

– Kort tid etter jeg begynte, leste jeg permen til en beboer. Det siste året var det registrert to enkeltmeldinger. Nå hadde vi 15 meldinger på samme person bare den siste uken, forteller Jannicke.

Kommunikasjonssvikt er problemet, ifølge Even. Miljøarbeiderne har ofte lite kunnskap om hva som utgjør tvang og makt.

– Det var flere som ikke skjønte forskjellen på vedtak om bistand og vedtak etter kapittel 9, sier han, – og det kunne sitte langt inne for enkelte å sette navnet sitt på et papir om tvang og makt.

Tvang og makt ble derfor kraftig underrapportert.

Fremmedspråklig bakgrunn er utbredt blant miljøarbeiderne og vikarene. Det kan derfor være vanskelig å formidle rutiner skriftlig eller muntlig. Løsningen ble video: Man låser en dør. Man leder noen vekk fra kjøkkenet. At det er tvang ble en a-ha-opplevelse for de fleste.

Registreringsregimet strammes inn for kapittel 9, altså helse- og omsorgstjenestelovens bestemmelser om ansattes adgang til bruk av tvang og makt. En holding på 20 sekunder medfører opptil en dags papirarbeid for to ansatte: den som utførte holdingen og fagansvarlig. Organiseringen i mindre team rundt beboeren gjør det mer gjennomsiktig.

Pårørende

De-institusjonaliseringen av omsorgen for personer med utviklingshemning har utvilsomt gitt pårørende en økt byrde. Som fulltids ubetalte advokater løper de etter og prøver å sikre at kommunen yter barna deres verdige tilbud.

– Forholdet mellom Huset og foreldrene var anstrengt, de var utrygge på hvordan barna deres hadde det her, sier Jannicke.

Foreldre og pårørende er mer involvert nå, gjennom fellesmøte to ganger i året. Siden omorganiseringen startet, har Huset hatt kontakt med likepersongruppa i Oslo-avdelingen av Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU).

– De boligene vi oftest hører om er de dårlige. Man har laget et system for pappfigurer, ikke mennesker, sier leder Helena Wilberg i Oslo NFU.

– Som foreldre blir vi så kjørt at det er lett å få tunnelsyn, alt blir dårlig. Men her var det noe som faktisk var bra.

Jesus regulerer

Lavdrim (23) nyter evangeliemusikk fra tv-anlegget. CD-en fikk han av to eks-narkomane gatemusikanter på Karl Johan. Jesus-sangene holder ham i godsonen mellom over- og understimulering. Han er diagnostisert med en uklar utviklingshemning. Før omleggingen var han en av brukerne med rykte for mye utagering. Kroppen ser ikke kraftig ut, men her er muskler, forsikrer Bernt Tore.

Da vernepleieren begynte på Huset, merket han hvor høyt aktivitetsnivå Lavdrim hadde. Mye løping, alltid med mange folk rundt seg. Miljøarbeiderne brukte avledning når han var overstimulert. Men det fører ofte til mer overstimulering, mener Bernt Tore. Nå jobber de mer med å regulere aktiviteten. En måte er musikk.

De jobber mye med kosthold og søvnrutiner. Det å våkne alene kan utløse angst. Hver morgen går Bernt Tore inn til Lavdrim, trekker fra gardinene og begynner å tappe i badekaret. De snakker om hva som skal skje i dag. En god oppvåkning kan bety forskjellen mellom en bra dag og en dag i uro.

Veien fra kaos til ro var ikke støttet av noen økonomisk satsing. Det skjedde tvert imot med redusert budsjett, under nye regler om at bemanning tilpasses hvor mye beboerne er hjemme. Omleggingen var noe lederen og de ansatte tenkte seg fram til og gjorde. Det er ikke bare i privat sektor det finnes initiativ og evne til å snu seg raskt.

– Når du på forhånd har hørt så mye om en person, så forventer du et monster, sier Even, – Så kommer du inn og møter verdens snilleste.

Han er fortsatt litt satt ut av å gå på arbeid i det som ble litt mer som det er ment å være: et hjem.

edv@lomedia.no