Torgny Hasås, LO-Aktuelt

torgny.hasaas@lomedia.no

1911 var et stormfullt år i norsk arbeidsliv. I sju sommeruker gjennomførte arbeidsgiverne en lockout som siden har blitt kjent som Storlockouten. Halvparten av arbeiderne i Arbeidsgiverforeningens bedrifter var utestengt fra arbeidet.

Kampmidler

12. november dette året smeller det igjen. Denne gangen fra Trondheim. Byens faglige samorganisasjon vedtar en resolusjon som skal legge premissene for debatten i fagbevegelsen i mange år framover:

Samorg krever at «organisasjonsarbeidet legges på et mer revolusjonært grunnlag enn før»

Og kravene var:

«A 1) De skriftlige bindende overenskomstene avskaffes. 2) Forsikringsvesenet sløifes.

B 1) Som kampmidler benyttes i første rekke: 1) Streik. 2) Sympatistreik. 3) Boikott. 4) Obstruksjon. 5) Sabotasje. 6) Kooperasjon.

C Organisasjonsformene endres derhen: 1) At Landsorganisasjonen gjøres til det sentrale. Fellesnevneren. 2) Denne inndeles i departementer svarende til de store industrier, altså industriforbund. 3) Der opprettes lokale samorganisasjoner som blant annet ivaretar den lokale agitasjon og gis innflytelse på fastsettelsen av arbeidsvilkårene.»

Fagopposisjonen av 1911 er dannet, og dets ubestridte talsmann er Martin Tranmæl, redaktør i avisa Ny Tid i Trondheim.

To år seinere blir organisasjonen formelt dannet, og tar navnet: «Den norske fagopposisjon». Tranmæl i Trondheim står steilt mot LO-leder Ole O. Lian i Oslo.

Odda og Rjukan

Fagopposisjonen får merkelappen «syndikalistisk». Syndikalisme skal være veien til et sosialistisk samfunn med fagbevegelsen som den viktigste politiske kraften. LO er et ektefødt barn av Arbeiderpartiet, og LO-ledelsen mente at partiet skulle være den viktigste politiske kraften.

Fagopposisjonen får stor innflytelse på de nye industristedene som Odda, Rjukan, Sulitjelma og Notodden. Her dominerer rallare og anleggsfolk. «Det var opplagt en sentrum-periferi-dimensjon», oppsummerer Finn Olstad i LOs historie.

Men det lå mer i opposisjonen enn et vanlig distriktsopprør. Det var også en opposisjon i fagbevegelsen mot ledelsen i Arbeiderpartiet som prioriterte Stortinget og det parlamentariske arbeidet. Men også motstand mot gjennomføringen av tariffoppgjørene.

I 1907 ble den første landsomfattende tariffavtalen, Verkstedsoverenskomsten, inngått. Denne avtalen dannet mal for mange tilsvarende overenskomster. Prisen fagbevegelsen betalte for å få til en tariffavtale, var lange avtaleperioder. Først etter fire år ble Verkstedsoverenskomsten revidert. Lønna hadde stått stille, mens prisene hadde steget med nesten 10 prosent da Jern og Metall og Norsk Arbeidsgiverforening satte seg til forhandlingsbordet i mars 1911.

Enda bedre ble det ikke da ledelsen i Jern og Metall bøyde av for arbeidsgivernes trussel om lock out. De som ikke bøyde av, fikk smake arbeidsgivernes kampvilje. Storlockouten var et faktum. Resultatet ble magert for arbeidsfolk. Konflikten endte med mekling hvor Arbeiderpartiets stortingsrepresentant, presten Alfred Eriksen, var med. Resultatet ble ett øre mer i timen. På folkemunne ble det foraktelig kalt «presteøret».

Organisasjonsprinsipp

Forliket ble sett på som nok et nederlag for tariffsystemet. Derfor kom kravet om å fjerne de bindende overenskomstene. Mer makt skulle til gølvet, og det krevdes en rekke kampmidler som kunne brukes lokalt: Streik, sympatistreik, boikott, gåsakte og sabotasje.

Skuffelsen over tariffavtalene gjorde også at Fagopposisjonen reiste krav om at lokale faglige samorganisasjoner skulle erstatte fagforbundene.

I 1913 var det LO-kongress. Fagopposisjonen kjempet for at LO skulle være organisert som industriforbund, at alle arbeidere i samme industri skulle være organisert i samme forbund. Dette ble ikke vedtatt i 1913, men i 1923 vedtok LO dette som bærende organisasjonsprinsipp.

Opposisjonen brakte også med seg et krav om at «forsik-ringsvesenet skulle sløyfes». Talsmenn for opposisjonen mente at en ved gunstige forsikringsordninger fikk medlemmer som ikke var interessert i klassekamp og revolusjon. En interessant parallell er dagens diskusjon rundt LO Favør og fagforeningene som servicekontor.

<img src="http://multimedia.api.no/www.frifagbevegelse.no/archive/04041/1_mai_1911_4041233a.jpg" align="right" height="188" width="150"></img> Fagopposisjonen vant fram og dets viktigste seier var da de fikk flertall på Arbeiderpartiets landsmøte i 1918. Dette, sammen med internasjonale strømninger, gjorde at Arbeiderpartiet la om kursen flere grader til venstre og blant annet meldte seg inn i Kom-intern. Året etter vant også fagopposisjonen flertall på LO-kongressen.

Fagopposisjonens leder Martin Tranmæl fikk en sentral plass i arbeiderbevegelsen. Han var medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre fra 1918 til 1963, medlem av LOs sekretariat fra 1917 til 1946, og redaktør av Arbeiderbladet fra 1921 til 1949 med opphold av krigen.