KATHARINA DALE HÅKONSEN

katharina@lomedia.no

– Vi er mye ute i naturen og legger mange av samtalene dit. Det er en annen setting enn på et kontor, sier arbeidsleder Tvedte.

Han leder arbeidsgrupper med mennesker som er dømt til samfunnsstraff, men som har behov for tettere oppfølgning.

Noen har lite arbeidserfaring, andre har sosial angst eller rusproblemer. I arbeidsgruppene er det stor takhøyde.

De straffedømte gjør arbeidsoppgaver som gir mestringsfølelse.

Liker å jobbe med hendene

På Kriminalpolitisk konferanse på Sundvolden deler Tvedte og kollega Ole Robert Holmen fra Hedmark og Oppland friomsorgskontor erfaringer.

De forteller om dugnadsøkter ved Sagelva i Skedsmo hvor arbeidsgjengen til Tvedte klipper gress og setter i stand området rundt elva.

De får gode tilbakemeldinger fra lokalbefolkningen som bruker området.

I Sørumsand tar de vare på de antikvariske togvognene på Museumsjernbanen Tertitten.

– Det er mye praktisk arbeid. Det synes de er ålreit. De liker å jobbe med hendene og føle seg slitne etterpå, sier Tvedte som startet arbeidet i 2008.

Fine opplevelser på Jomfruland

De ulike friomsorgskontorer organiserer arbeidsgruppene ulikt.

I Hedmark og Oppland jobber Holmen en dag på de fem største byene i innlandsfylkene. Men i september drar Holmen og Tvedte på arbeidsleir til øya Jomfruland i skjærgården utenfor Kragerø. Sammen med et par domfelte fra hvert fylke bor de på det gamle fyret.

På oppdrag fra Kystverket rydder de steingjerder og utfører annet vedlikeholdsarbeid. Men like viktig er det sosiale fellesskapet.

– Alle bidrar. Noen lager frokost, andre lunsj og noen tar oppvasken. Vi har ikke noe elektronisk utstyr, kanskje bare en radio. Vi spiller kort og gir klientene fine opplevelser som de kanskje ikke har hatt før, sier Tvedte som legger til at det ikke er noe problem å finne arbeidsoppgaver for de domfelte.

Ønsker å bidra

Arbeidslederen ved Akershus friomsorgskontor har gode erfaringer med domfelte som får tillit og føler mestring i arbeidsgruppene. Han opplever at mange har et sterkt ønske om å arbeid og bidra i samfunnet. Men etter endt soning er de overlatt til seg selv. Det er ingen instans som tar stafettpinnen.

– Det burde være et system som fanger dem opp. De trenger et sted der de kan være betydningsfulle. Det betyr mye for disse menneskene at de blir sett som et menneske som bidrar i samfunnet istedenfor en som er en belastning.

– De får penger fra NAV, men de har ingen jobb. De sitter hjemme og er avsondret fra samfunnet. Mange av disse får det til når de får tillit.