MORTEN HANSEN

morten.hansen@lomedia.no

Så forbasket blid.

Her har en planlagt et intervju med ei Ottar-dame. Dere vet. Disse feministene som alltid er så hissige og sinte der de demonstrerer mot porno og stripping.

Så sitter hun her og ler og er trivelig; Ane Stø, leder av kvinnegruppa Ottar, og NTL-tillitsvalgt.

– Jeg går ikke rundt og er irritert, og tenker «fy faen» hele tida, selv om det er litt den holdningen vi i Ottar har tatt i offentligheten.

Ane Stø lener seg bakover og ler godt.

Oppvokst med politikk

Er en vokst opp med å selge Klassekampen på stand fra en var en neve stor, er det ikke usannsynlig at en blir politisk aktiv. Det lå litt i kortene til Ane. Oppvokst på Torshov i Oslo – mens det fortsatt var noen som kalte bydelen for Torshaug – i et politisk hjem. Hjemme hos familien Stø var man aktiv. Både i fagforeninger og i politiske organisasjoner. De som kjenner henne kaller henne engasjert. Det er hun enig i.

– Jeg har nok et stort pågangsmot. Det er viktig for meg å delta og bidra. For meg var det naturlig å engasjere meg politisk. Men jeg tror ikke det er noen naturlov at en politisk oppvekst gjør en selv politisk aktiv. Søsteren min er det jo ikke, konstaterer Stø.

Første gang hun engasjerte seg politisk på eget initiativ var som elleveåring. Faren fulgte henne på det første møtet i SOS Rasisme. Siden ble det feminismen.

– Det med feminisme for meg, er som om man får noen andre briller på. Man ser noen maktrelasjoner som andre prøver å forklare ikke finnes. Da er det ingen vei tilbake. Har man først irritert seg over at kvinner har mindre makt og muligheter i samfunnet enn menn, klarer man ikke å slutte å se det, fastslår Stø.

For Torshaug-dama ble det Ottar. Nå er hun leder for 650 feminister.

Brøytebilfeminisme er en karakteristikk de bruker om seg selv. De dundrer rett på.

– Vi er litt «fuck you», fastslår Stø.

Ødelegge hyggen

Hun konstaterer at det er litt av feminismens dilemma: På den ene siden ønsker en å kreve plass og påpeke kjønnsurettferdighet. På den andre siden; det er ikke så moro å bli oppfattet som sur og tverr.

Men av og til må det til.

– En av årsakene til at noen skygger unna feminismen, er at man blir mistenkt for å være litt sosialt uintelligent når en ikke kjøper den samfunnsmessige kontrakten om at nå har vi det så bra. Man er en som ødelegger hyggen, bare lager bråk, og ikke ler av de dumme vitsene, sier Stø.

Hun mener en feminist har to valg. Enten prøve å være taktisk ved å smile og ufarliggjøre feminismen. Eller man kan gjøre som Ottar.

– Vi kjøper ikke pakka med at man skal smile, nikke og neie. Jeg tror at alle feministene skal være glade for at det er noen som ikke inntar den unnskyldende rollen. Dem er det nok av – og bevares, de trengs og. Vi i Ottar er mer fandenivoldske og prøver å utvide rommet for kvinnelighet. Det har noen omkostninger for oss, men jeg mener alle feminister i Norge skal være glad for at vi er sånn, ler Stø.

Aggressiv eller brautende

un fastslår at handlingsrommet for damer er mindre. Det har hun både sett og opplevd. Menn som framfører et budskap på en sterk måte blir oppfattet som rimelige og greie, mens en dame som framfører det samme budskapet oppfattes som aggressiv.

– Man blir oppfattet som ukvinnelig. Og det er nettopp dette vi protesterer mot. Jeg har selv blitt beskyldt for å være aggressiv, maskulin og brautende etter en TV-opptreden. Det eneste jeg hadde gjort, var å sitte framoverlent med bred beinstilling – ikke med bena i kors som alle de andre damene. Jeg lover – jeg var ikke spesielt aggressiv eller brautende.

Stø ler nok en gang. Hun konstaterer at hun kan være begge deler. Det er en rolle hun inntar når det er nødvendig. Selv om Ottar-lederen, privatpersonen og Nav-koordinatoren har samme grunnholdning, er framtoningen ulik etter hva situasjonen krever.

– Hadde jeg oppført meg på samme måte i NTL eller på jobben som jeg gjør når jeg demonstrerer utenfor en strippeklubb, så hadde jeg blitt sett på som en underlig skrue.

Det blir hun ikke. Folk hun jevnlig møter i NTL-sammenheng karakteriserer henne som positiv og lett å ha med å gjøre. Samtidig er hun ikke redd for å si ifra.

«Hun bretter opp ermene, når det trengs», er en av karakteristikkene.

– Jeg har definitivt synspunkter til venstre i politikken. Det står jeg for i enhver sammenheng. Men jeg er opptatt av å få til allianser og samarbeid med folk som ikke nødvendigvis har trådt sine barnesko på Blitz. Å tillate seg å rope og være sint er fantastisk befriende, men fungerer ikke når man skal samarbeide om å få noe gjennomført, for eksempel i Nav.

Fantastisk å være med

De siste to årene har hun vært koordinator for prosjektet «Kjerneoppgaver i Nav-kontor». Ønsket er å finne ut om noen tjenester som blir kjøpt ute, kan tas tilbake til Nav-kontorene – og dermed få billigere og bedre tjenester.

– Foreløpig går det veldig bra. Vi gjør det uten tvil billigere. I tillegg er alle veldig fornøyde. Veilederne får brukt sin faglighet og får følge brukerne lengre, og brukerne synes blant annet det er mindre stigmatiserende å få oppfølging fra Nav framfor å bli sendt på skjermede tiltak. I tillegg synes også arbeidsgiverne det er positivt å ansette folk med tett oppfølging fra Nav, sier Stø, og legger til:

– Det er artig å få lov til å være med på å utvikle velferdsstaten.

Stø innrømmer at hun liker å ha en finger med i mye.

– Det er gøy å være med å sette sitt avtrykk på ting. Det forundrer meg stadig at ikke flere synes det er artig. Det er jo noe av det mest fantastiske i verden. Hadde jeg ikke hatt jobb, skulle jeg hatt fingrene i mer.

Til nå har det blitt mest Ottar og NTL – og litt skolekorps. Det hun er mest stolt av å hav vært med på å få til, er innføringen av sexkjøpsloven.

– Det er det mest konkrete resultatet jeg har sett av egen og andres innsats. Det er jo egentlig det som er mest gøy – å få til noe sammen med andre.

Husokkupanten

Å gjøre noe sammen med andre har tydeligvis vært viktig for Ane Stø. Hun har kanskje ikke trådt sine barnesko på Blitz. Men hun var definitivt en del av det radikale miljøet i Oslo på slutten av 80- og på begynnelsen av 90-tallet. På nyttårsaften 1989 okkuperte hun sitt første hus. Det ble to til.

– Det er jo jævlig kult da. Den følelsen av å redde et hus og lage et miljø for en selv, er fantastisk. Men det er jo egentlig et helvete.

Nå ler Stø skikkelig. Å okkupere hus er ingen dans på roser. Det er hardt arbeid. Et arbeid hun ikke uten videre anbefaler til datteren.

For selv om hun med stolthet ser at datteren har arvet et radikalt blikk på tilværelsen, har hun satt foten delvis ned for husokkupasjon.

– Jeg har sagt at hun kan okkupere hus i helger og ferier. Det er slitsomt. Man sitter uten vann og strøm, blir syk, og orker ikke gå på skolen. Det er jo ikke noe særlig, fastlår Stø.

Reaksjonen hun fikk tilbake, var ikke ventet.

– Det verste var at hun skjønte det. Jeg regnet med at hun ville si «det har ikke du noe med, kjærring». Det er en stolt mor som fastslår at «dette går nok bra». Hun har fostret opp en samfunnsengasjert feminist.