Av Lotta Elstad, forfatter og skribent

Kanskje var det bankkrise, eurokrise, fordelingskrise eller oljepriskrise.

Pessimisme – å se hullet og ikke smultringen – er i hvert fall en rådende trend i Vesten i dag.

Selv i Norge. Vi må tilbake til finanskrisen for å finne lavere forventninger til landets økonomi, kan man lese av det såkalte Forventningsbarometeret. Spanjolene forventer enda mindre: En ny undersøkelse viste at fem av seks anser den økonomiske situasjonen som «dårlig» og mangler tro på at den forbedrer seg. Det står ikke bedre til med franskmennene, der sju av ti tror at unge har dårlige tider i vente, ifølge trendforskere. Og blant britene tror bare 20 prosent at deres barn vil få en bedre framtid enn sine foreldre.

Akkurat som skjørtelengden (og visstnok også kvinners hårlengder) følger økonomiske konjunkturer, kan nye materielle tilstander også produsere nyord. Som pessimismeporno. Ordet dukket opp for første gang i 2009, og skulle beskrive en kvernende forestilling om at jorda går under, delt av en voksende gruppe eskatologifetisjister (kremt, ikke et nyord). Du vet – sånne som har hyller av hermetikk i boden, som dyrker små, deformerte poteter i byens eksos og som peker ut gjennom vinduet og sier «se der, den fuglen der er en ringdue, den kan man spise når det er krig, avlingene svikter og det er sultkatastrofe». Sånne som vet at ting kan gå fryktelig galt. At klimaet vil ta sin hevn, at byen kan fryses til is som i The Day After Tomorrrow, og – som med god drahjelp fra Hollywood – synes det er lettere å forestille seg verdens ende enn kapitalismens slutt.

1800-tallsdikteren Oscar Wilde omtalte pessimisten som «en som klager over støyen selv når det er en mulighet som banker på døra».

Men vi kan like gjerne erkjenne: Festbremseren har ofte rett. Økonomen Nouriel Roubini ble i sin tid avfeid for sine korrekte forutsigelser på 2000-tallet om en nært forestående global finanskrise. Han fikk kallenavnet «Dr. Doom» etter å ha påstått at boligprisene ville kræsje økonomien. I dag anses han som en vis mann.

Man kan heller ikke avfeie britiske, amerikanske eller spanske foreldre med at alt handler om innstilling.

I de kriserammede søreuropeiske landene er det ikke tvil om at dagens y-generasjon, millennials eller åttitallister har færre muligheter (og rettigheter) til jobb, utdanning og bolig enn generasjonen før. I Storbritannia har offentlige utredninger beregnet at dagens middelklasseunger blir den første generasjonen siden begynnelsen av 1900-tallet som vil oppleve lavere levestandard enn sine foreldre. Og i USA? Det første tiåret av 2000-tallet, samtidig som åttitallistene entret arbeidsmarkedet, sank medianinntekten for amerikanske husholdninger. Og siden resesjonen: Mange av jobbene som ble tapt, var mellominntektsjobber – disse ble så erstattet av lavtlønnsjobber da økonomien omsider kom på bedringens vei.