Stig H. Christensen/LO-Aktuelt

stig.christensen@lomedia.no

Kings Bay-ulykken på Svalbard 5. november 1962, hvor 21 mennesker døde, førte til to regjeringsskifter på kort tid, og er sånn sett et dramatisk tidsskille i norsk etterkrigshistorie. Monica Kristensen, som kommer med bok om saken i dag, mener Kings Bay markerte slutten på Ap-staten og Gerhardsen-epoken.

Det politiske spillet

Politisk sett ble det et voldsomt oppstyr etter ulykken. Først gikk statsminister Einar Gerhardsen av 23. august 1963 og ble avløst av Høyremannen John Lyng. Men de borgerlige hadde ikke flertall på Stortinget, og ble i sin tur kastet etter drøye tre uker. Gerhardsen var igjen på plass som statsminister.

Stortinget besto på den tiden av 74 fra Arbeiderpartiet, to fra Sosialistisk Folkeparti (SF) og 74 borgerlige. Det var SFs to representanter, Finn Gustavsen og Asbjørn Holm, som ble tunget på vektskåla for å kaste Gerhardsen, men også da han ble gjeninnsatt 27 dager senere.

Monica Kristensen forklarer at det var flere politiske hendelser i forkant av Kings Bay der SF var i nærheten av å bidra til Ap-regjeringens fall. SF hadde bestemt seg for å felle regjeringen, men de visste at de bare kunne gjøre det en gang. Det ville uansett være en belastning for et sosialistisk parti å felle en Arbeiderparti-regjering. På den annen side måtte de markere seg som et selvstendig parti og få fram at de befant seg i en maktposisjon, der de satt på vippen. Finn Gustavsen kom med hard kritikk av regjeringen for å ta for lett på sikkerheten i gruvene i debatten som fulgte etter ulykken. Tonen mellom Gustavsen og Gerhardsen var svært skjerpet.

Selv mener Kristensen at Gerhardsen fra 20. juni og framover skjønte at det bar mot regjeringsskifte og etter hvert nettopp ville gå på den saken. Håkon Lie har vært en viktig kilde for Kristensen i denne sammenheng. Kristensen mener Ap-statsministeren hadde en «utrolig politisk teft», og viser til Jens Hauglands dagbøker. Der siterer han Einar Gerhardsen som skal ha sagt at «vi må finne en god sak å gå på».

Industriminister Kjell Holler ble imidlertid først tvunget til å gå av 20. juni 1963. Han ønsket det slett ikke, og det var Gerhardsen og et par andre statsråder som førte avskjedsbrevet i pennen.

Gerhardsen holdt sin avskjedstale 23. august.

- Han la skylda på selskapet og arbeiderne, mener Monica Kristensen, noe hun reagerer sterkt på.

Store ulykker

Gruveulykken i Estergruva til Kings Bay Kull Company i Ny-Ålesund var ikke den første i sitt slag, men den fjerde i rekken med dramatiske konsekvenser.

Den første store ulykken i samme gruve skjedde i 1948 etterfulgt av ytterligere to store ulykker i 1952 og 1953, med til sammen 43 døde. Hendelsene hadde avstedkommet stor politisk oppmerksomhet og mange medieoppslag. Allerede den gang uttalte Ole J. Rong (Ap) at kullet i Kings Bay var gassholdig og at eksplosjoner kan inntreffe når ulike gassarter møtes. Flere andre ytret seg om at trusselen mot arbeidernes liv og helse var betydelig. Også etter ulykkene i 1952 og 53 var risikoen ved kulldrift i Ny-Ålesund et tilbakevendende tema både blant politikere og i pressen.

Det er store utfordringer med drift av kullgruver i slikt område.

- Estergruva i Ny-Ålesund er en dyp kullgruve. Under det permanent frosne laget i bakken, som er typisk for arktiske strøk, omtrent 250 meter under overflaten, finner man metangass med stort trykk. Gruvearbeid i så dype gruver kan derfor aldri bli 100 prosent trygt, sier Monica Kristensen til LO-Aktuelt.

Hva er så forklaringen på at myndighetene fortsatte med kulldrift i området, når arbeidsplassen ikke var trygg for arbeiderne? Forklaringen var antakelig sammensatt. Det var en voldsom industrioptimisme i Norge etter krigen. Landet skulle bygges og gruvene på Svalbard var et ledd i dette. I tillegg kom den kalde krigen og det spente forholdet til Sovjetunionen som også var representert på Svalbard. Norge kunne ikke overlate arenaen til russerne.

5. november 1962

Det var kvart på elleve om kvelden at eksplosjonen i Estergruva skjedde. Samtlige 21 arbeidere på nattskiftet døde der nede i dypet. Den egentlige årsaken ble aldri funnet den gangen, men nå har Monica Kristensen satt sammen bitene i puslespillet, og funnet ut at årsaken til ulykken var en metangasseksplosjon. Hun mener ventilasjonen i gruven var det store problemet. Det var også et lavtrykk i den aktuelle perioden, noe som fører til mer gass dypt nede i gruva.

Selv mener Kristensen at driften burde ha vært innstilt etter gruveulykken i 1953. Hun viser til at Stortinget i 1956 vedtok at man skulle følge særskilt med, nettopp fordi det var forbundet med risiko å drive videre.

- Arbeiderne gikk ned i gruvene med livet i hendene, sier hun til LO-Aktuelt. Kristensen mener granskningskommisjoner etter de aktuelle ulykkene kan ha bidratt til å gi en falsk trygghet om at gruvene kunne gjøres sikre.

Høy risiko

Lønningene var høye i Kings Bay-gruvene, nettopp på grunn av den høye risikoen. Den var bortimot tre ganger høyere enn industrigjennomsnittet i Norge og også høyere enn lønningene gruvearbeiderne hos Store Norske hadde.

- Men gruvearbeiderne var stolte. De hadde en tøff jobb, en farlig jobb som de skulle ha godt betalt for. Og Ny-Ålesund var et tøft sted å bo, med et hardt klima, isolert tilværelse og med isbjørn streifende omkring i nærområdet. Allikevel hadde arbeiderne i Ny-Ålesund bygget opp et helt lite samfunn med butikk, radiostasjon og skole der 19 barn fikk undervisning i to klasser. Gruvearbeiderne var datidens polarhelter, sier Monica Kristensen.

Norsk Arbeidsmandsforbund (NAF)

Forbundet hadde mange krangler med ledelsen for Kings Bay på begynnelsen av 50-tallet. Det gjaldt flere ting, også sikkerheten. NAF forlangte ledere fjernet, og stemningen var meget spent.

Ti år senere var imidlertid situasjonen en annen. Selskapet hadde fått en ny driftsbestyrer, nemlig Einar Grimsmo, som ifølge Monica Kristensen virket samlende. Han var for øvrig en av de aller første nede i gruva etter at det smalt 5. november 1962. Kristensen roser NAF for arbeidet med de etterlatte etter gruveulykken.

Ikke minst trekker hun fram Johan Svenningsen som ledet arbeiderforeningen i Ny-Ålesund i 1962. Han gjorde, sammen med de andre tillitsvalgte og kvinneforeningen på stedet, mye for de etterlatte enkene og barna etter de døde gruvearbeiderne og bidro til samhold etter gruveeksplosjonen.