MOHAMMED OMER

frifagbevegelse@lomedia.no

Det stinker her i den sørlige delen av Rafah, bokstavelig talt. Lukta av ubehandlet kloakk trenger inn gjennom alle sanser og gjør et allerede vanskelig liv enda verre. Livet er en kamp hver time og hvert minutt av dagen for gamle menn, kvinner og barn i denne landsbyen, som prøver å gjøre noe ut av dette stedet de har valgt å bosette seg på.

Disse hjemmene ligner ikke på noen andre hjem i Gaza. De er ekstremt små, laget av sammenraskede materialer, som papp, gammelt bølgeblikk og palmeblader. Det finnes ikke privatliv og de skrøpelige brakkene gir ikke ly verken mot de kalde vinterstormene eller den brennende sola om sommeren.

Svenskelandsbyen

Området går under navnet Svenskelandsbyen, og er oppkalt etter de skandinaviske soldatene som i sin tid tjenestegjorde her under en av FNs fredsbevarende operasjoner.

«Det er bedre å dø enn å leve slik vi gjør,» sier 55-år gamle Umm Musher Ashour, mens hun vasker ut det som lukter som fersk kloakk og renner rett inn i stua hennes etter at huset ble oversvømt av skittent sjøvann.

«Her er det en lammende mangel på arbeidsplasser, blokaden setter grenser for hvor vi kan reise og økonomien er verre enn noensinne. For oss er det spesielt ille, for mannen min er alvorlig syk.»

Det er ikke bare mannen hennes som er syk. I samme landsby bor Rafat Hassouna, en 42-år familiefar med fem barn. Han sier at fattigdom, elendige boforhold og ren kloakk som renner ut i havet like ved, betyr at de fleste barna er syke, fordi de spiser forurenset fisk fra kloakkinfisert vann.

Langvarig isolasjon

Landsbyen er lite utviklet, ikke bare på grunn av den israelske blokaden, men fordi området også før Hamas kom til makta i 2005 var isolert og under kontroll av Israel og jødiske bosettere, som innførte strenge restriksjoner på de 800 palestinske innbyggernes bevegelsesfrihet.

Ali Abu Owda er landsbyens valgte representant og, med sine 80 år, den eldste mannen i byen. Han formidler landsbyens historie, fra den ble grunnlagt i 1965, da palestinerne ble fordrevet fra sine tradisjonelle områder.

«Vi bodde i leirhytter, men de kraftige vinterstormene ødela alt og vi ble nødt til å søke ly i skolene i 1965,» forteller han.

Landsbyen ble bygget med hjelp fra svenske og andre, internasjonale fredsstyrker, og vokste til å huse over 800 mennesker.

«Vi lever av fisket, men det er blitt sterkt begrenset. Våre fiskere blir forfulgt og angrepet av israelske og egyptiske krigsskip stadig vekk,» sier han, og det gjør det vanskelig og farlig å tjene til livets opphold.

Den dårlige infrastrukturen og mangelen på elementære sanitærforhold skaper mange problemer, særlig for barna, som lider mest under de helsefarlige forholdene og mangelen på offentlige tjenester. Hassouna sier at landsbyen er ulik resten av Gazastripa, fordi den ligger langt fra Rafah, den største byen på Gaza. Den ligger også langt fra resten av Gazastripa, men svært nær forbudssonen ved den egyptiske grensa, og til smuglervirksomheten, som er voldelig og betyr at beboerne ofte er vitne til vilkårlige trefninger om natta.

«Barna våre er stadig vekk på sykehuset, jeg antar at i snitt er et av barna mine på sykehus minst en gang i uka av forskjellige grunner, alt fra skabb til alvorlige magesmerter,» sier han.

Uforklarlig barnløse

Barnløshet synes også å være et utbredt problem. Hassouna forteller om 12 unge mennesker som ble viet i ett og samme år i landsbyen, og alle forsøkte å få barn, men ingen av dem lyktes. Lokalbefolkningen er redde og vil gjerne at det skal gjøres vitenskapelig forskning på konsekvensene av at drikkevannet og fisken de spiser forurenses av kloakk, og på hvorfor det er så mange barnløse par, og andre mer allmenne helseproblemer.

Om sommeren er det enda verre. Når temperaturen stiger, sprer bakteriene seg og kloakkstanken fra Middelhavet er overveldende.

Kloakkledningen som gikk ut i sjøen ble ødelagt og nå lekker kloakken ut over dyrka mark og ned i drikkevannskildene. Dette området i tillegg det eneste stedet barna kan leke.

Hassouna sier at det bare er sju personer i landsbyen som offisielt arbeider for selvstyremyndighetene. Resten er arbeidsløse, inkludert fiskerne, konene og barna. Familiene som bor på ett eller to rom.

«Jeg er fisker og greier ikke å skaffe mat til familien,» sier 54-år gamle Kamel Abu Owda, far til sju barn, to av dem gift.

Til og med havet er blokkert

Havet er under blokade og at han ikke en gang kan fiske på de områdene han vet er utfisket. Før i tiden byttet han fangsten mot kylling – et drømmemåltid for barna.

Store deler av Gaza mangler vann, men den svenske landsbyen er spesielt hardt rammet, ettersom vannet som kommer ut av springen er saltholdig, forurenset, udrikkelig og utgjør en stor helserisiko.

Utenfor huset til Umm Musher Ashour patruljerer to israelske soldater grensa og en annen gruppe soldater har vakt i et tårn med utsikt til Egypt på den andre siden.

Må tømme brønnen for kloakk hver tredje uke

Umm Musher viser oss rundt i huset. Hun beskriver livet som ekstremt vanskelig og forklarer at hver gang huset blir oversvømt av kloakkholdig vann, blir hun satt helt ut av spill og kan ikke gjøre noen ting.

«Det koster oss 100 shekels (NIS) hver tredje uke å få tømt brønnen for kloakk,» sier hun, og familien har ingen annen inntekt enn den hjelpen FN gir.

I Umm Mushers hus bor det 20 medlemmer av familien, inkludert barn og barnebarn, som alle er syke med jevne mellomrom på grunn av mangelen på rent drikkevann og det dårlige kostholdet.

Hun viser oss det lille, fattigslige kjøkkenet. Det finnes ikke mat der, bortsett en bunt løk i en plastpose på veggen.