STIG H. CHRISTENSEN

stig@lomedia.no

Vi kommer til et fabrikkområde i utkanten av Phnom Penh med støv, sand og søppel. Det er boder langs veikanten og et yrende folkeliv. Etter litt fram og tilbake finner vi vår kontaktperson, som fører oss fram til kvinnene vi skal snakke med. De bor vegg i vegg med bedriften, og tar lunsjpausen på senga hjemme.

Doblet minstelønna

I november 2013 sperret 200 av de 1000 arbeiderne ved Canteran Apparel gatene utenfor den store fabrikken, i en aksjon for høyere lønninger. Ikke lenge etter gikk minstelønna opp til 128 dollar i måneden, eller rundt 1000 kroner. Det innebærer at tekstilarbeiderne i Kambodsja, vesentlig kvinner, har økt minstelønna til det dobbelte på to år. Det har kostet blod, svette og harde protester.

– Fortsatt for lite, sier to arbeidere LO-Aktuelt snakker med i lunsjpausen.

Sammen med en tredje kvinne disponerer de et lite krypinn på 4 x 4 meter. De tre har reist inn til storbyen for å finne arbeid. På gulvet ligger det en slags duk, for øvrig dekker to store senger det meste av rommet. Matlagingen må foregå i et hjørne av rommet.

40 mil hjemmefra

De to kvinnene er 19 og 33 år. De vil snakke med oss selv om det ikke nødvendigvis er uproblematisk å stå fram, selv i utenlandske medier. Politiske drap er utbredt i Kambodsja, og tillitsvalgte er blant hovedmålene. Vanlige arbeidere kan selvsagt også bli utsatt for represalier, for eksempel miste jobben. Og er det noe disse kvinnene vil, så er det å ha arbeid og tjene til livets opphold. For 33-åringens del gjelder det ikke bare henne, men to barn og foreldrene, som oppholder seg 30-40 mil unna. Det er hun som er familiens hovedforsørger, og hun sender mellom 25 og 50 dollar hjem hver måned, for å spe på et fattig liv for barn og foreldre.

– Normalt jobber vi overtid. Vi tør ikke nekte, men det har også sine fordeler, for vi trenger pengene, sier de to kvinnene.

Med overtid hver dag, seks dager i uka, kan de komme opp i 1600 kroner måneden. Inne i fabrikken syr de T-skjorter og vanlig skjorter, som blir solgt i den vestlige verden. De kan fortelle om svært høye temperaturer inne i fabrikken.

– Noen ganger kollapser vi.

De to legger til at de til tider har luktet kjemikalier, da bedriften sprayer klærne for å beskytte dem. Hva det gjør med helsa til arbeiderne er tydeligvis ikke så viktig. Flere har blitt syke av kjemikaliene, men det er høy terskel for å bli hjemme på grunn av sykdom.

– Vi presses til å gå på jobb, selv om vi er syke. Du skal være svært syk for å holde sengen, sier de to til LO-Aktuelt.

Arbeidet er ensformig, og de to har hatt skulder-, rygg- og mageproblemer. Det er vanskelig å få tilgang til lege.

– Vi går på apotektet når det er behov og spør om de kan anbefale noe mot den aktuelle lidelsen, sier 19-åringen.

Vi spør om kostholdet, og de svarer at maten er til for å fylle opp magen.

– Det er ikke helsebringende, mener 33-åringen.

Hun har tatt den lange reisen fra det østlige Kambodia til Phnom Penh for å skaffe de fire hjemme penger til mat, klær og hus. Kvinnen er skilt fra faren til barna, og hennes inntekt blir avgjørende.

Uten vifte

Fabrikken ligger i et fattig område, og søppel kastes der det er ledig plass. På vei mot kvinnenes lille krypinn observerer vi en rotte som piler inn i et lite hull. Brukt vaskevann forsvinner i åpen renne på utsiden, og gangveien til de få toalettene som fins er betydelig. Ikke akurat en ønskesituasjon for en ung dame som skal på do om natta.

Det kan bo både fire og fem personer på 16 kvm, og husleien er 25 dollar per måned. Det blir varmt, veldig varmt i de små rommene, men de tre kvinnene har ikke hatt råd til vifte, foreløpig. Da LO-Aktuelt er der, slår dagslyset inn gjennom døra. Om kvelden og natta er det kun en naken lyspære som skiller dem fra stummende mørke.Det er særlig om søndagene de føler at de har noe fritid.

– Men vi har ikke penger til å finne på noe. Det sosiale livet er her, poengterer de.

Mobilen til den ene ringer. Hun snakker, mens flere kolleger strømmer til leiligheten. Det skjer noe ekstra i dag, og flere vil være med. De fleste er ordinære fagforeningsmedlemmer. Det er 600 000-700 000 tekstilarbeidere i Kambodsja, og rundt halvparten er knyttet til fagbevegelsen. Vi kunne skrevet «organisert», men spørsmålet om betalt kontingent er alltid mer skjerpet i fattige land. Ikke alle har råd til å betale.

– Reelt sett er 70 000 betalende medlemmer, sier Tola Moeun, leder for en organisasjon som driver med utdanning av fagorganiserte. Han blir stadig oppringt av pressen for å svare på spørsmål om fagbevegelsen og arbeidernes vilkår. Tola understreker at tekstilbransjen har veldig mange dyktige tillitsvalgte på lokalt nivå.

– Fagforeningen er viktig, understreker en 20 år gammel mann som har jobbet ved fabrikken i to år.

Korttidskontrakter

Ifølge Tola Moeun går 70-80 prosent av tekstilarbeiderne på korttidskontrakter, fra tre til seks måneder. Ledelsen ved de ulike fabrikkene ønsker ikke å gi arbeiderne sammenhengende ansiennitet på over ett år, da det styrker rettighetene deres. Moeun anslår at 85 prosent av de nærmere 700 000 tekstilarbeiderne i Kambodsja er kvinner. Når de blir gravide, er det mange som aborterer med vilje, da de frykter for jobben.

– Det er mange illegale aborter. Noen tar gift for å fjerne fosteret, noe som er meget farlig for kvinnene, sier Tola.

Han understreker de mangelfulle rettigheter som tillitsvalgte i praksis har.

– For et drøyt år siden, i januar 2014, ble protesterende arbeidere beskutt og fem tillitsvalgte drept.

Ugjerningene ble utført av politi og soldater, men ingen er stilt for retten.

– Vi sliter med politikere som tillater vold mot arbeidere. Da blir det vanskelig å drive med kollektive forhandlinger og streik, mener Moeun. Han hevder at det de opplever i Kambodsja er en form for moderne slaveri, og påpeker at tekstilarbeiderne har et sterkt innskrenket sosialt liv.

– For Kambodsja er levelønna på 394 dollar, ifølge Tola Moeun. Levelønn er den lønna det reelt sett går an å leve av i det enkelte land. Den skal dekke de grunnleggende behovene til arbeideren og hennes familie. Minstelønna er 128 dollar i måneden. Det er et stykke igjen.

Fagbevegelsen i Kambodsja er delt i fire hovedorganisasjoner. C. CAWDU er best nå, ifølge Tola. Det var også den som fikk Arthur Svenssons pris i 2012 på en halv million kroner.

– Kambodsja er for øvrig sterkt preget av korrupsjon, noe som også gjelder fagbevegelsen, sier Tola Moeun. Han vil derfor omstrukturere fagbevegelsen og satse på ungdommen, samtidig som han vil ha kampen mot korrupsjon høyt opp på dagsordenen.

– Respekter faglige rettigheter

Canteran Apparel eies av Jeresia Capital, et holdingselskap på Malaysia. De produserer tekstiler som selges til flere kleskjeder, blant dem Nike og den spanske kjeden Mango, som har utsalg i Norge.

Carin Leffler, fagrådgiver i Fremtiden i våre hender og koordinator i Clean Clothes Campaign i Norge, sier til LO-Aktuelt at kambodsjanske tekstilarbeidere jobber for å overleve, ikke for å leve.

– Selv med den siste økningen er lønna i tekstilindustrien langt unna det som kreves for å leve et anstendig liv, mener hun. Leffler registrerer at fagbevegelsen er svært utsatt i Kambodsja.

– Det er kleskjedenes oppgave å påse at faglige rettigheter respekteres, mener hun.