Fire felt
Regjeringens wonderboy, Ketil Solvik-Olsen, har lovet å bygge veier i hele Norge. Og privatisering er det nye evangeliet langs veiene.
LO Media
Halleluja!
I alle fall skal det komme fire felts motorvei fra Stavanger til Oslo, eller kanskje begge veier, og kanskje en liten stubb i Trøndelag. Nærmere hele Norge kommer vi neppe.
Jeg møtte en gang en amerikaner i Wien. Han var veldig interessert i å høre hvor jeg kom fra og hva vi levde av, og da jeg trakk pusten, sa han: «Det var utrolig interessant, men du bommet vel litt på breddegraden. Ja, for så langt nord er det jo ingen som bor.» Den gang hadde vi almanakker, og jeg fisket frem lommeutgaven med verdenskart, europakart og norgeskart. Da vi skiltes, så jeg at han lett oppgitt ristet på hodet.
Olav den hellige forsto at han måtte overvinne både Tore Hund fra Bjarkøy og hans skepsis om han skulle ha håp om å kristne hele Norge. Hedenskapet ble seiglivet her oppe, og ettusenognoenogtredve år senere måtte samferdselsminister Håkon Kyllingmark bruke helikopter for å komme gjennom Nordland i april. Da fikk vi ny vei over Hamarøy.
En gang ble Nord-Norge til og med lovet firefelts vei helt til Kirkenes. Det skulle være en kompensasjon for manglende jernbane. Lovnaden ble siden gjentatt av flere politikere som vi med jevne mellomrom stemte inn i regjeringskontorene.
Mange steder har løftet gått i oppfyllelse. Om vedlikeholdet holder samme takt som de siste årene, vil det kunne bli standard nesten over alt. Nå ligger de fire feltene ikke akkurat parallelt som mellom Stavanger og Oslo, men hvem bryr seg? Fire felt er fire felt, selv om de ligger under og over hverandre. På den måten får du jo også bilen bunnskrapt hver gang du havner i galt felt bare med det ene hjulparet. Og skulle samferdselsministeren bli intervjuet, kan kan svare på spørsmål som: Hva er den dypeste veien du har unnlatt å vedlikeholde?
Dessuten er det mange fordeler med slike veier. Det går jo ikke så fort, og vi får tid til å nyte synet av sau og rev, av og til ei majestetisk ørn, en rein eller i mørke vinterkvelder et ubeskrivelig nordlys. Og når latviske trailere står på tvers over veien, tar vi bare frem nødprovianten og smører oss med tålmodighet. For tid har vi jo selvsagt så mye mer av her enn mellom Stavanger og Oslo.
Dessuten, og det forstår vi godt, er vi jo ikke så lønnsomme her nord. Det skapes ikke så mye. Vi hiver jo bare inn på kaia for knapt 100 milliarder i eksportverdi fra laks, torsk, sild, sei og hyse slik vi har gjort i tusen år. Ikke akkurat trendsettende og sexy. Dessuten lukter det fisk, og hva er vel det mot duften av den siste råolje?
Nei, Solvik-Olsen er vår mann. Og dessuten, skulle Per Sandberg, når han skal hjem til Silsand, bli stående fast med hjulene i tredje feltet og eksosanlegget klemt langt opp i Kyrksæterøra, må jeg si at den manglende satsingen på vei her nord tross alt har vært vellykket.
Svenn A. Nielsen, skribent
Dessuten lukter det fisk, og hva er vel det mot duften av den siste råolje.