MORTEN HANSEN

morten.hansen@lomedia.no

– Jeg trives i jobben og jeg trives her oppe. Men før eller siden er det slutt. Da får jeg pakke sammen, som de fleste andre pensjonistene, og flytte tilbake til fastlandet, smiler Arne Holmberg.

Han lemper pakkene som er kommet fra flyplassen over i hyllene på Longyearbyen postkontor. Et av de få kontorene som er igjen i Norge. Antakelig det eneste som drives på gammelmåten – alle gjør litt av alt.

– Men jeg har ikke planer om å gå av med pensjon med en gang, altså. Jeg vet ikke når det blir, sier Holmberg.

Sikkert på Svalbard

Etter nesten 30 år ved forskjellige postkontor på Østlandet bestemte Arne Holmberg seg for å flytte til Svalbard. Det er 16 år siden.

– Jeg begynte å skjønne hvor det bar hen. Det ble mer og mer snakk om nedleggelser, og jeg tenkte at det beste var å komme det i forkjøpet. Jeg regnet med at postkontoret på Svalbard var en sikker arbeidsplass. Det har det vært, sier nordtrønderen som akkurat har fylt 67 år.

På Svalbard er ikke 67 år ensbetydende med en pensjonisttilværelse. Selv om gjennomsnittlig botid på Svalbard er rundt fem år, er de som har vært her i 30, 40 år - og mer enn det.

Så lenge man kan forsørge seg selv, kan man bli. Derfor er det også en del seniorer som bor på det lille øysamfunnet.

Ikke som på fastlandet

Noen av disse jobber på postkontoret i Longyearbyen.

– Vi har høy gjennomsnittsalder, slår Oddny Slatlem fast.

Hun hører selv til den eldre garde. Det er seks år siden hun kom hit for å være daglig leder. Hadde hun fortsatt bodd på fastlandet hadde hun vært pensjonist.

Heller ikke hun vet når hun takker av. Foreløpig trives hun med å være daglig leder for de seks ansatte på kontoret.

– Jobben her oppe er ikke som på fastlandet. Det er nok litt mer som da jeg begynte i Posten. Vi gjør litt av alle oppgavene. Det kan være at man sitter i skranken på morgenen, drar til flyplassen for å losse postflyet på formiddagen, og sorterer posten på ettermiddagen. En dag er det utkjøring av post, en annen dag er man på postkontoret. I tillegg er det en del oppgaver som det ikke er vanlige ellers. Blant annet har vi en god del tolltjenester her, forteller Slatlem.

Usikker framtid

Både Slatlem og Holmberg kom til Longyearbyen blant annet for at jobbene var trygge. Slik har det vært for de fleste som har kommet til Svalbard. Sånn er det ikke lenger.

Selv om vinteren har forlatt Svalbard, og det er dagslys hele døgnet, er ikke framtidsutsiktene like lyse. Kullprisene synker. Det er ikke lønnsomt å hente ut kull av de mektige fjellene på Svalbard. 100 personer har mistet jobben i Store Norske Spitsbergen Kullkompani. I vinter var Store Norske på konkursens rand, før regjeringen ga selskapet et lån på 500 millioner kroner i april.

Ingen som tilhører svalbardsamfunnet er uberørte av det som skjer. Heller ikke de ansatte ved postkontoret.

Håper på bedre tider

Hege Gundersen har vært tilkallingsvikar i fire år. Hun ble med samboeren da han begynte i Gruve 7. Samboerskapet er over, men det er ikke svalbardoppholdet.

– Jeg trives her opp. Dessuten har vi har barn sammen, så da er det best for alle å bo her oppe, mener Gundersen.

Sånn håper hun det blir framover også.

– Vi slapp unna i denne omgangen. Eksen har fortsatt jobb. Men det er klart; usikkerheten er der. Mister han jobben må jeg vurdere å flytte tilbake til fastlandet. Da må vi dra fra jobb, skole og venner, sier Gundersen.

Hun liker ikke å snakke om problemene i Store Norske. Slik er det mange som har det.

– Det er den store elefanten i rommet. Vi snakker minst mulig om det. Vi bare håper det ordner seg, sier Gundersen.

Mindre stress

At det ordner seg er Jezzica Zadewasser sikker på. Hun forlot Uddevalla i Sverige for en tre måneder lang sommerjobb som kokk. Det er snart tolv år siden.

I ni av disse årene har hun jobbet i Posten.

– Gruvedriften er for viktig til at den opphører. Det er jeg sikker på. Det kommer til å gå bra, slår Zadewasser fast.

Hun ser for seg enda noen år i Longyearbyen. Livet i gruvesamfunnet er både likt og ulikt livet på fastlandet.

– Det er mindre stress her oppe. Selv om også vi flyr etter ungene på trening, deltar på dugnader og pusser opp hytta i helgene, er det en roligere stemning. Spesielt i mørketiden på vinteren. Vi skal jo ingen steder. Når vi er her oppe, så er vi her, konstaterer Zadewasser.

Selv er hun ikke direkte berørt av det som skjer med gruvedriften. Ektemannen er mekaniker hos den lokale bilforhandleren.

– Det er en trygg jobb. Så lenge det er folk her opp er det biler – og snøscootere. Da trengs det mekanikere.

Zadewasser ler. Hun konstaterer at det finnes flere snøscootere enn mennesker.

– Vi har vel hatt fem scootere på det meste. Nå har vi kvittet oss med to. Det må holde for to voksne og to barn, smiler hun.