TEKST: ANDREAS HØY KNUDSEN

andreas@nyhetstjenester.no

FOTO: MOHAMMED BASEFER

– Kjekt å se deg! Velkommen tilbake! Det var på tide!

Hilsenene hagler når Kamuran Kaplan tropper opp på golvet til Tec Con Industrier i Randaberg en regntung mandag morgen i mai. Etter nesten fire år på flukt i Tyrkia og Irak, uten lov til å besøke Norge, er Kaplan blank i øynene når han omfavner sine arbeidskamerater.

– Jeg har vært uten fast jobb i fire år, og nå vil jeg bare komme i gang, sier Kaplan.

Skal klare det

Arbeidsgiveren og Kaplan er enige om at det er knalltøft å komme tilbake i jobb etter fire år med elendige forhold. Kaplan har blant annet jobbet som sjåfør på langtransport mellom Tyrkia og Irak, men uten ansettelse eller rettigheter, og nesten uten lønn.

– Sjåførene fikk penger til å kjøpe røyk, det var lønna, sukker han. Nå har Kaplan og Tec Con gitt hverandre fire måneder til innkjøring før den faste arbeidskontrakten skal underskrives.

– Jeg er ikke i tvil om at vi skal klare dette, sier daglig leder Rune Melkevig i Tec Con Norge. Bedriften leverer systemer til elektrobransjen og har gjort store utvidelser de siste par årene. På Kaplans avdeling for prefiks står de samme maskinene som ble anskaffet like før Kaplan ble deportert i 2011.

– Jeg har opplæring på alle maskinene og oppgavene, men utfordringen er å omstille seg til normale rutiner i livet. Jeg må ta ett skritt om gangen, sier Kaplan.

– Blodig urettferdig

Både kollegaene og Fellesforbundet setter stor pris på at Tec Con klarte å finne en plass til Kaplan midt i et blytungt arbeidsmarked. Bedriften er konkurransedyktig nettopp fordi mange arbeidsoppgaver er automatiserte, men det betyr ikke at de ansatte blir oversett.

– Arbeidsgiveren har sett at behandlingen av Kaplan har vært blodig urettferdig, og de har støttet han gjennom hele prosessen, sier Eldar Myhre, forbundsstyremedlem og tidligere leder av avdeling 25 i Stavanger.

– Vi har hele tiden ment at det var feil å sende han ut, og nå er det bare kjempeflott at vi har fått til en ordning, sier eier av Tec Con Jan K. Johnsen. Han har dekket deler av rettshjelpen til Kaplan og ønsker han velkommen tilbake på arbeid.

Vonde minner

Da Kaplan ble kastet ut av landet på brutalt vis i 2011, hadde han jobbet ti år på Tec Con og skaffet seg ry som en dyktig og iherdig arbeidstaker uten fravær. Selv om gjensynsgleden er stor, strømmer de vonde minnene på.

– Vi kommer aldri til å glemme den dagen da sivilkledte politifolk stormet inn i produksjonshallen og ropte etter Kamuran. De røsket tak i han og ransaket han før de dro han med seg og forsvant, minnes en av kollegaene. Alle rundt pausebordet er enige om at Kaplan er en fredelig og rolig mann. Allikevel har norske myndigheter siden 2000 har forfulgt han gjennom rettssaler, på arbeidsplassen og hjemme i tomannsboligen i Stavanger.

– Måten Norge har behandlet han på, er ikke noe å være stolt av. De valgte å gi pass til kona og ungene mens de kastet ut familieforsørgeren og sendte de andre på sosialen. Det er noe som ikke stemmer her, sier Leif Dyngeland.

Barna måtte betale

Da Kaplan ble tvangshentet på arbeidsplassen i 2010, endte det med retur fra Gardermoen til Stavanger fordi tyrkiske myndigheter nektet å utstede papirer. I juli året etter, mens advokaten og støttespillerne var på ferie, ble Kaplan igjen tatt med makt i Norge, denne gangen hjemme midt på natten. Foran øynene på de gråtende barna ble familieforsørgeren tvunget i kne og lagt i håndjern før han ble transportert til flyplassen og videre til Tyrkia.

Flere av kollegaene har problemer med å legge historien bak seg. Den kurdiske arbeidskameraten og vennen Saleh Kara har fulgt nøye med på rettsprosessen og har hatt kontakt med kona og ungene i Stavanger mens familiefaren var borte.

– Det har tatt 15 år å få rettferdighet for Kaplan, og vi er ikke interessert i å peke ut noen skyldige. Men det finnes noen som er helt uskyldige, og det er barna til Kaplan. Datteren ble født her, og hun skjønte aldri hvorfor faren måtte ut. Alt som sto i avisen, gjorde at barna ble stemplet på skolen. På fire år var ikke faren med på ett foreldremøte. Barna har fått den verste straffen, og det vil ta lang tid før de får et normalt liv, sier Kara.

Mistet troen

Gjennom de fire årene Kaplan har vært på flukt mellom byer og landsdeler i Tyrkia og Irak, har Magasinets reportere har truffet han to ganger – i Antalya og Istanbul. Siste gang for halvannet år siden framsto familiefaren som syk og nedbrutt.

I fjor ble Norge dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen for oppsplittingen av familien Kaplan. Dette ble starten på gjenforeningen som skjedde i slutten av april, men for familien var usikkerheten total fram til familiefaren viste seg i ankomsthallen på Sola lufthavn den 29. april.

– Jeg hadde mistet troen på noen gang å komme hjem. Mange ganger gikk jeg i flere dager uten mat, og jeg kunne ikke sove uten medisiner. Dag og natt i disse årene tenkte jeg bare på barna og kona, til jeg nesten gikk fra vettet, forteller Kaplan. Han er en mann av få ord, og han står og tripper etter å komme bort til maskinen og sette i gang arbeidet. Sinne og bitterhet vil han ikke være med på.

– Jeg er ikke sint på Norge. Jeg er glad fordi 95 prosent av mine gamle problemer nå er borte, sier han.