JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

I Asle Tojes forrige bok med tittelen «Rødt, hvitt og blått» var han på reise i store deler av Europa. Det er han i sin neste også med tittelen «Jernburet». Her starter vi langt øst, ja ved vestens ende, som et av kapitlene faktisk heter, og ender opp i Frankrike. Toje forklarer at jernburet er et bilde på individet som står fremmed overfor et system det selv har skapt, en forståelse Toje har fra den berømte sosiologen Max Weber. Boka er som den første en reiseskildring. I forordet skriver forfatteren: «Selv er jeg hva du kanskje kan kalle en «tørrlagt liberaler». Jeg har mistet min ungdoms overbevisning om at frihet trumfer alle andre hensyn og at «markedets usynlige hånd» vil korrigere all ubalanse. Jeg mener vi har en arv det er vår plikt å bevare og å bære videre. Og jeg mener at den brytningstiden Europa befinner seg i er vel så mye en åndelig som en økonomisk krise. Når jeg gransker mine egne tilbøyeligheter, ser jeg en tredeling: Jeg tenderer mot å være «rød» i sosiale spørsmål, liberal i økonomiske henseender og konservativ når det kommer til kultur og politikk. Som så mange finner jeg at det ikke finnes noe politisk parti eller ideologi som oppsummerer mine holdninger på noen presis måte.»

Men han skriver godt, det skal statsviter Asle Toje ha.

Boka drøfter også om den felles valuta Euro var noen god idé, en svært aktuell problemstilling i de siste årenes diskusjoner om årsaker og løsninger på den finansielle krisa EU-landene er inne i. At det går på identiteten og samholdet løs, trenger du ikke være en mer en rimelig interessert observatør for å ha oppdaget.

Noe av det fine med Tojes bøker er den tvers igjennom uakademiske måten han skriver på. Og hvordan han bruker kildene sine. Mye er hentet fra direkte samtaler med personer han treffer på sin vei gjennom kontinentet. Møtene er sjølsagt ikke spontane, men Toje får det nesten til å se sånn ut. For eksempel er samtalen med den franske forfatter og urokråke nummer en Michel Houellebecq svært spennende. Denne mannen gir ikke intervjuer i utide, er svært kontroversiell og antagelig ingen svigermors drøm å få i tale. Boka avsluttes med intervjuet av en av Europas mest kulturpessimistiske forfattere, uten at Toje ser ut til å overta franskmannens svartsyn, Han konkluderer isteden med at verdens befolkning har doblet seg siden 1970-tallet, og vi lever bedre enn før. Og som Toje skriver: «Kanskje kan vi lære noe av dette? Som art utmerker menneskeheten seg ved sin uforlignelige evne til å takle motgang, til å gjenoppstå og triumfere mot alle odds. Undergang er et valg, den er ikke uunngåelig. Det er et spørsmål om vilje.»

Du trenger ikke være enig med Asle Toje i dette – noen vil nok mene at det er langt mer komplisert enn som så. Men sånt blir det i hvert fall diskusjoner av. Ikke alle bøker makter det.