Full refusjon for alle norske sjøfolk
Arbeidsforholdene i luftfarten er stadig på den politiske dagsorden. Få tenker over at den samme utviklinga som vi nå ser innen luftfarten, har vi hatt i skipsfarten de siste tjue årene.
Sissel M. Rasmussen
Norge var en gang en av de største maritime nasjonene i verden. Siden 1999 er imidlertid antallet norske sjøfolk redusert betraktelig. Fra 1999 til 2009 forsvant 20 prosent av alle norske sjøarbeidsplasser. Utviklingen er dramatisk.
Hurtigruten anløper hver dag 34 havner langs norskekysten. Om bord frakter vi lokalpassasjerer, gods og turister, slik vi har gjort siden 1893. Hurtigruten er en livsnerve langs kysten – både for norske sjøfolk, og ikke minst for mange små lokalsamfunn langs kysten. Med sine 1600 sjøansatte med norske lønns- og arbeidsvilkår, og med sine 170 lærlinger om bord, er Hurtigruten en av Norges største lærebedrifter og en av de aller største aktørene som fortsatt har norske ansatte om bord. Det til tross for at vi hver dag møter en stadig hardere konkurranse fra en internasjonal cruiseflåte som opererer under helt andre rammebetingelser, og med et helt annet kostnadsnivå, enn det Hurtigruten gjør. Å legge til rette for en konkurransedyktig norsk skipsfart med norske lønns- og arbeidsvilkår er en politisk oppgave.
Regjeringa har varslet at de skal legge fram sin maritime strategi denne våren. Jeg har forventninger om at refusjonsordningen for sjøfolk blir sentral i denne. I regjeringserklæringen har de lovet å lovfeste ordningen. Men det hjelper ikke med lovfesting alene, hvis ikke kompenserende tiltak sikrer at vi er konkurransedyktige i internasjonal konkurranse med utenlandske aktører. Norske lønns- og arbeidsvilkår er en styrke, og en forutsetning for å kunne opprettholde vår posisjon som sjøfartsnasjon. Samtidig gir det norske kostnadsnivået utfordringer for arbeidsgiversiden, både på land og sjø. Norsk sjømannsforbund mener taket på refusjonsordningen må fjernes. Taket på refusjonsbeløpet har stått stille i lang tid. Samtidig må også ordningen utvides til å omfatte hele besetningen på våre skip, ikke bare den definerte sikkerhetsbemanningen. Om bord på Hurtigruten er ikke en matros «bare» en matros, eller en kokk «bare» en kokk. Alle har sin del av ansvaret for sikkerheten til skip, kollegaer og gjester, og sin andel av ansvaret for å levere nødvendige varer og gods til lokalbefolkningen langs kysten.
Jeg forventer konkrete løsninger fra regjeringen, som bidrar til å bevare og styrke norske sjøarbeidsplasser langs kysten vår. Eneste måten å få til dette, er at vi får rammebetingelser som sikrer våre arbeidsplasser.
