JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Jeg møtte Lars Kittilsens historie på Akankonferansen 2014 der jeg satt i salen og tenkte at nå kommer nok en historie om en offentlig kjent person som har eller har hatt alkoholproblemer – en person som skal fungere som et nærmest skrekkens eksempel på at alkoholisme er en alvorlig sykdom og et fenomen som i høyeste grad er relevant for arbeidslivet. Alkoholisme og arbeidsliv er rett og slett vanskelig å kombinere med mindre du får hjelp. Etter å ha hørt på Kittilsen historie på denne konferansen fikk jeg ikke så mye mer ut av hans historie enn jeg har fått av lignende historier jeg har hørt før. For det fins mange av dem, alkoholisme er et stort problem i flere betydninger – Kittilsen er ikke aleine om dette.

Men antagelig var det noe med hans fremføring på denne konferansen likevel som skilte seg litt ut. For noen måneder seinere kom hans bok «Hei, jeg heter Lars …» hvor historien fortelles igjen. Og om jeg ikke kastet meg over den akkurat første dagen den lå på skrivebordet, var jeg aldri tvil om jeg skulle lese den.

Og her får vi altså historien til en stort sett vellykket mann som har det aller meste, bra økonomi og en yrkesmessig karriere som bare går oppover til han ender som redaktør av en lokalavis. Såkalt sunne interesser har han også, så vel innendørs som utendørs. Den eneste ripa i lakken må være et havarert ekteskap, men i dag er vel det mer normen enn unntaket.

Men Kittilsen utvikler altså et tettere og tettere forhold til alkohol. Og han gjør det aller meste for å skjule dette – ja, han skjuler sitt etter hvert større og større forbruk også for seg sjøl. I den grad dette er mulig. Likevel: Fornektelsen av problemet er jo ett av de viktigste symptomene på at situasjonen er alvorlig.

Det blir til slutt familien som «redder» Kittilsen ved å få ham innlagt på Vangseter, en behandlingsinstitusjon.

Men som nevnt: historien har vi hørt mange ganger før, den er ikke unik. Det som hever Kittilsens story over gjennomsnittet, i hvert fall for meg, er hans tanker om hvordan problemet må angripes. Hans totale avvisning av offerrollen, en rolle mange med en eller annen avhengighet ofte tyr til, er forbilledlig. Boka bruker da også aller mest plass på Kittilsens liv etter behandlingsoppholdet og stiller spørsmålet: Hva nå? Hvordan forhindre tilbakefall? Hvordan hindre en sprekk?

Nå skal det sies at Kittilsen framstår som en over gjennomsnittet reflektert mann, han har åpenbart god trening i å betrakte seg sjøl også utenfra. Og han kan ha flere tanker i hodet samtidig uten å surre det hele til. Skjønt, problemet hans – og alle alkoholikeres – er av praktisk art. Alkoholproblemer kan du ikke tenke deg ut av.

Nå er det ingen hemmelighet av når det gjelder å komme seg ut av alkoholens klør, Kong Alkohols herredømme, er det like mange veier som til Rom. Og det fins utallige terapeutiske retninger blant fagfolkene. Jeg har likevel stor sans for Kittilsens refleksjoner, som for eksempel dette fra siste halvdel av boka: «Det er mye å sette fingeren på i Norge, men det er få land i verden som har et like godt helsevesen og like gode velferdsordninger som oss. Det skaper forventninger, og det fører til at vi stiller krav. Men der ligger det også en risiko, for helse- og omsorgssamfunnet kan ikke fikse alt for oss. En alkoholiker eller rusmisbruker blir ikke frisk ved å tro at samfunnet skal ordne opp for seg. Han eller hun må gjøre jobben sjøl. Samfunnets oppgave må derfor være å legge til rette for dem som ber om hjelp, og det må skje uten at det blir sydd for mange puter under armene på den rusavhengige.»

Her ligger noe av kjernen i Kittilsens livsfilosofi, tankegods som er beslektet med Bjørns Eidvågs vise «Eg ser». For ingen kan leve livet ditt for deg – du må leve det sjøl. Men det er fint om noen lever det med deg.