JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Romanen «Stoner» av den amerikanske forfatteren John Williams (1922-94) kom i fjor ut i vakker norsk språkdrakt takket være oversetter John Erik Bøe Lindgren. Romanen har fått nærmest sensasjonell god mottakelse blant norske kritikere og anmeldere. Hvorfor det – dette er jo en tvers gjennom konvensjonell roman uten et eneste eksperimentelt trekk? Rett og slett en story fra A til Å, eller en klassereise fra vugge til grav.

Antagelig skyldes suksessen historiens allmenne karakter – dette er en story vi kjenner oss igjen i, eller ønsker at vi kjente oss igjen i. Omtrent som med Jack Londons dannelsesroman «Martin Eden» uten sammenligning for øvrig. Og i Stoner møter vi livets mange lidenskaper, relativt lite pakket inn i bilder og andre fordekte virkemidler. Dessuten er språket nydelig. Så jo da, dette er en flott roman. Den er litterær, og den er en pageturner. Kombinasjonen er sjelden.

Vi møter altså William Stoner, født i fattigdom på slutten av 1800-tallet i Missouri, USA. Egentlig eslet til å bli bonde, men under studiet – et agronomstudie som foreldrene ikke har råd til – ombestemmer han seg da han kommer i kontakt med klassisk litteratur. Han skifter beite, blir humanist og akademiker til fingerspissene. Etter hvert gifter han seg og får en datter som han forguder. Kona forguder han derimot ikke. Og det er gjensidig. Forholdet deres er en roman i romanen. Til slutt møter Stoner da også en av sine studenter som han hodestups forelsker seg i, ei dame som er like faglig og akademisk orientert som ham. Og nesten like dyktig. For Stoner kan sin latin. Men som kjent er ikke dette nok til å bli konge i livet, ikke en gang i sitt eget liv.

Konflikter oppstår ikke bare i kjærligheten, men også på universitetet. Heller ikke på amerikanske læresteder på høyt nivå er det kosestund rundt peisen – snarere tvert imot. Misunnelsen er sterkere enn kjønnsdriften. Og survival of the fittest er som kjent amerikaner.

Stoner vokser for hver bokside som vendes. I starten virker han nærmest som en innesluttet pusling, mot slutten er han en mental koloss. Og en dyktig pedagog. Han er sterk, han blir til slutt konge i sitt eget liv – han lar seg ikke pelle på nesa. Heller ikke når en av hans nærmeste kolleger forsøker å gjøre Stoner til pensjonist lenge før tida er inne.

Stoner ble ikke mer enn viseprofessor – sjøl etter et helt liv på universitetet. På første side av boka kan vi lese: «Da han døde, bidro kollegene med et middelaldersk skrift til universitetets bibliotek til hans minne.»

Styrken med denne romanen er at den rommer så mye. Stoners liv er et helt samfunns liv, her er det oppturer og nedturer – her er de store pasjoner og den rene kjedsomhet. Her det levd liv.