I Genève: YNGVIL MORTENSEN

yngvil@lomedia.no

Ellen-Kathrine Fauske, nestleder i LOs internasjonale avdeling, begynte dagen med fellesmøte for arbeiderrepresentantene i komiteen for beskyttelse i arbeidslivet. Det handler om lønn, arbeidstid, arbeidsmiljø og mødrevern. De utpekte representantene som sammen med noen få fra arbeidsgiverne og regjeringene skal utarbeide utkast til konklusjoner. Her kan det bli harde forhandlinger. Når utkastet er ferdig gjøres de siste forhandlingene og justeringene av alle i komiteen. Dette blir det nye «handlingsprogrammet» for ILO som vedtas formelt på slutten av konferansen.

Les også:

Vi følger verdens største arbeidskonferanse

Ingen slipper unna på ILO-konferansen

Rasmussen leder den norske arbeiderdelegasjonen

Mjøberg deltar for 20. gang

– En gang i året skal alle medlemslandene rapportere på noen av konvensjonene de har forpliktet seg til. Det rapporteres også på hva som hindrer landene i å ratifisere konvensjoner de ikke har forpliktet seg til å følge og hva de har gjort for å nærme seg en ratifisering. Blant andre LO bidrar til rapporteringen.

Norge har for eksempel ikke ratifisert hushjelpskonvensjonen.

– Arbeidet med denne konvensjonen blir ofte trukket fram som ILO på sitt beste, sier Fauske.

– Fakta kom på bordet, problemet ble synliggjort og enda en gruppe arbeidstakere fikk universelle rettigheter. Flere fagforeninger for hushjelper er dannet siden.

Fauske forteller fra møter i sin komité at arbeiderrepresentantene framhever kollektive forhandlinger som et av de viktigste instrumentene vi har for å sikre anstendige arbeidsvilkår.

– Arbeidsgiverne stiller på sin side spørsmålstegn ved behovet for universelle standarder, forteller hun.

– Den norske regjeringen har holdt svært gode innlegg til støtte for universelle standarder og for å inkludere helse og sikkerhet på arbeidsplassen i de grunnleggende rettighetene på linje med organisasjonsfrihet, forbudet mot barnearbeid, tvangsarbeid og diskriminering.

– Det er viktig å huske hvorfor ILO ble etablert. Målet var, og er, sosial rettferdighet og verdige liv. Arbeidsgiverorganisasjonene den gangen forsto det var nødvendig med internasjonale standarder for å sikre rettferdig konkurranse. Regjeringene ville unngå opptøyer. Alle hadde en felles interesse av at ILO ble stiftet.