I 1970 var yrkesdeltagelsen til norske kvinner blant den laveste i Europa og betydelig lavere enn de andre nordiske landene. Husmorpolitikken til sosialdemokratiet bygget opp under mannen som forsørger.

Den sterke baby-boomen førte også til at mange kvinner ble hjemmeværende.

Men allerede på 1930-tallet kritisert kvinnepolitikeren Johanne Reutz husmorpolitikken til sosialdemokratene. Hun vektla betydningen av råderett over egne penger.

På landskvinnekonferansen i 1936 sa hun: «Utrykket gifte kvinners rett til arbeide er ikke riktig. Gifte kvinner rett til lønnet arbeid skal det hete.»

I arbeiderbevegelsen var dette en selvfølge for menn, men ennå ikke for kvinner.

Reutz fikk et flertall på landskvinnekonferansen som gav kvinnene de samme demokratiske rettighetene som mannen. Dette var starten på radikalisering av den sosialdemokratiske kvinnebevegelsen i Norge.