LEIF MARTIN KIRKNES

leif.kirknes@lomedia.no

Det er trendy å være gründer, både i Norge og internasjonalt. Innen såkalte «ikke-finansielle foretak», altså selskap som hovedsaklig produserer materielle varer og ikke-finansielle tjenester, har antall selskap med «ingen ansatte» – som typisk favner enkeltpersonsforetak – økt fra nesten 85.000 i 2012 til nesten 110.000 i 2015. Selskaper med 1-4 ansatte har økt fra 68.000 til 80.000, ifølge SSB. I 2013 var det totalt rundt 177.000 såkalt selvstendige i landet. 185.000 var tallet i 2014.

En grunn kan være at det har blitt fryktelig enkelt å oppfylle drømmen om å skape noe eget, nå som internett har blitt skikkelig brukervennlig. Terskelen for å opprette selskap har tidligere vært høy (ikke minst på grunn av papirskjemabyråkratiet), og de aller fleste har nok latt drømmen gli forbi.

Men noen har klart å bygge solide bautaer fra bunnen av likevel. For eksempel geniale garasjegründere som det perfeksjonistiske stabeistet Steve Jobs og geni-nerden Bill Gates. Og en hel del andre, selvfølgelig, også her i landet, men la oss ta disse to som eksempel, fordi garasjegründermentaliteten har visse likhetstrekk med tankesettet som preger mange av dagens gründere.

Til forskjell fra Gates og Jobs, har dagens gründere det mye enklere, nettopp på grunn av internett: formell opprettelse av selskap er noen tasteklikk unna, suksessen er bare en genial idé unna og verdensmarkedet ligger ellers like foran øynene, enten det er snakk om en bedrift som hjemmestrikker selbuvotter, har funnet opp en ekstremt fiffig teknologisk dingseboms, har laget en sykt artig mobiltelefon-app – eller bare tilbyr utleie av sin egen sjarmerende hjernekapasitet som programmerer, ekspert på sosiale medier eller komiker for den saks skyld.

Dagens gründere trenger heller ikke smiske og tigge penger fra Innovasjon Norge, Den Norske Bank, ventureselskaper eller rike forretningsmenn. Via tjenester som Kickstarter, Indiegogo og Crowdfunder kan gründere nå få finansiering ved å legge ut beskrivelse av prosjektet og hvordan det skal realiseres på nevnte sider. Sidene besøkes av skuelystne, og om de besøkende kommer over et prosjekt de synes ser kult ut, så kan de bidra med alt fra noen få til mangfoldige dollars for å støtte prosjektet. Ofte i bytte mot t-skjorter og klistremerker (for dem som gir få dollars), eller til lovnad om å motta ferdig vare (for dem som åpner lommeboka litt videre). Konseptet kalles crowdsourcing.

Ikke minst er de moderne gründerne utrolig flinke til å snakke sammen og hjelpe hverandre, via kontorfellesskap og gjennom brukergrupper som dels er på internett og dels møtes i større grupper for å snakke om utfordringer og muligheter på sosiale begivenheter, eksempelvis på en bar i Oslo (et møte der invitasjonen selvfølgelig har kommet via internett).

Det er viktig at LO kjenner sin besøkelsestid overfor «startups», som selskapene gjerne kalles i det miljøet. Og her er det tilsynelatende varierende innsats i organisasjonen. Noen forbund har allerede frilansere i stallen, blant enkelte småforbund er det sågar normalen å være frilanser fremfor ansatt - slik som hos Norsk Manuellterapeutforbund. Men blant de store forbundene er det tilsynelatende få som skriker høyt ut om muligheten for å organisere seg som frilanser, om muligheten i det hele tatt er der. Forbundet for Ledelse og Teknikk og (nytt av året) Industri Energi er to unntak blant de store.

Les også: Bill.mrk: Næringsdrivende søker fellesskap

Les også: Industri Energi åpner døra for selvstendig næringsdrivende

Å skape en skikkelig satsning på organisering av enkeltpersonsforetak er noe som kan gi fordeler for forbundene. Det aktuelle forbundet får nye medlemmer, og dermed større pondus, i tillegg til flere kroner på konto. For det lille foretaket som består av bare en person, er det på sin side ofte behov for trygghet og noen til å ta seg av relevant lobbyvirksomhet overfor Stortinget, med tanke på ting som for eksempel sikkerhet ved sykdom og uføre.

Noe av kontroversen i LO-miljøet, om det eksisterer motsigelser, er vel kanskje tanken om at frilanseren ikke er formelt ansatt, og dessuten er (sin egen) sjef. Derunder igjen kanskje at det finnes ulike grunnlag og varierende motiver for å starte enkeltpersonsforetak, noen hederlige og andre ikke så lystige:

Noen av gründerne i statistikken liker nok rett og slett følelsen av å skape noe eget, elsker å plundre med eget regnskap med de avskrivingsmulighetene det gir og setter pris på friheten det gir til å kunne tilby sine tjenester til et selskap den ene dagen, og et helt annet den andre dagen – samt ta akkurat så mye ferie man vil ha, akkurat når man vil – kort sagt være sin egen sjef. Og akkurat det må jo være opp til hver enkelt.

Men så finnes det på den andre siden også «ufrivillige gründere» – folk som har blitt sparket fra et selskap, og så hyrt inn igjen som frilansere, bare egentlig «fastlansere». Kontraktøren sparer personalutgifter som pensjon og er dessuten fleksibel til å kunne terminere kontrakten med enkeltpersonsforetaket i skumle, økonomiske tider. En variant av det fagbevegelsen kaller løsarbeidersamfunnet.

Den ser jeg helt klart er uheldig, men fenomenet må nok bekjempes på andre måter. Strengt tatt er det vel ikke lov å sparke noen på denne måte for så å leie dem inn igjen i nøyaktig samme stilling, men så er det da også opp til hver enkelt å si fra og eventuelt gå til sak. Å gå til sak er lettere med en fagforeningstilhørighet, så muligheten er der for at personen ikke fra før er tilknyttet fagbevegelsen. Eller kanskje bare ikke orker bråket det medfører.

Uansett, om man går til sak, får man kanskje tilbake jobben og saken er «løst» uten å bli selvstendig næringsdrivende. Men sjefen hater deg, og du er stemplet som bråkemaker. Går man ikke til sak, har man derimot «tapt», men har likevel fremdeles en inntekt fra samme arbeidsgiver om man takker ja til tilbudet om fastlansing – hvilket jo i det minste gir en finansiell grunnsikring.

Så dilemmaet er komplisert. Og nøyaktig like komplisert er det, uavhengig av om fagforbundene sier ja eller nei til næringsdrivende. i LOs organisasjonsprogram 2013-2017 er det påpekt følgende: «Skillet mellom arbeidstaker og selvstendig næringsdrivende er ikke så tydelig som før».

Det finnes dog også en annen årsak til at LO bør engasjere seg sterkt i skapertrenden som pågår: selskaper som gjør det bra, vokser. Selskaper som vokser, får ansatte. Ansatte kan organiseres, hvilket er lettere å få til om selskapets ledelse allerede fra starten har opparbeidet innsideforståelse for LO-kulturen og forstår nytten av trepartssamarbeidet.

I denne sammenheng skal LO få skryt; Gerd Kristiansen ga i en debatt i mai i år positive signaler til frilansere, ifølge Dagens Perspektiv. Og blant det enda mer konkrete, i starten av mars kunne NRK melde:

«For å løfte fram unge næringsdrivande i Troms, skal LO no tilby eit studieprogram for gründerar.» Entreprenørskap har blitt en viktig greie også i videregående, poengterer artikkelen, og LO-sekretær i Troms, Synnøve Søndergaard, sier det treårige programmet som tar opp 12 deltakere årlig starter så snart finansieringen er på plass.

Sistnevnte er et viktig og fornuftig skritt å ta i retning av skapertrenden som tilsynelatende særlig har oppstått blant den yngre garde, det vil si opptil tidlig i 30-åra – med flest kanskje tidlig eller i midten av 20-åra, og sånn sett gjerne med svært begrenset erfaring som bedriftsleder og personalansvarlig.

Kanskje burde LO også engasjere seg direkte i startup-miljøene, for eksempel ved å høre om muligheten til å dukke opp når gründerne har inspirasjonstreff. Kanskje kan LO ha stand, kanskje kan de være der og mingle og kanskje kan LO få holde foredrag om hvordan en skal overleve som næringsdrivende og om hvordan en skal ivareta sine ansatte om bedriften plutselig er i ferd med å vokse seg til et nytt Apple.

Men da må LO samtidig være åpne for å ikke automatisk fnyse av fenomener som garasjegründermentaliteten, der folkene i enkelte av de små bedriftene blir så engasjerte i å løse arbeidsoppgaven de har foran seg akkurat der og da, at de rent glemmer at de tilnærmet uavbrutt har jobbet med problemstillingen fra klokka 13 fredag til klokka 15 på lørdag.

Akkurat dét er blant annet ikke helt utypisk blant folk som driver med programmering, og her snakker jeg av erfaring fra et tidligere liv som datanerd og (frivillig, i denne konkrete sammenheng) selvstendig næringsdrivende.

Les også: Vi skal leve av ungdommen etter oljen