Vi er midt i valgkampen, og diskusjonene om organiseringen av framtidas velferdstjenester er et hovedtema. Det er naturlig, når kvaliteten på helse-, omsorg- og skoletilbudet betyr så mye for hvordan vi har det i hverdagen. I tillegg er vår brede, felles velferd en grunnpilar i den norske modellen.

Politisk strid

I 2004 ga jeg ut boka Velferd til salgs. Jeg var frustrert over at debatten om konkurranseutsetting og privatisering var nærmest uforståelig, og at den borgerlige regjeringen ville kommersialisere velferden uten at motforestillingene kom fram.

Mye er skjedd siden da. Under den rød-grønne regjeringen fra 2005 til 2013 ble glidningen mot velferdsmarkeder stanset. Samtidig skjøt den kraftig fart i Sverige under Fredrik Reinfeldt. Argumentene mot konkurranseutsetting av velferden er blitt velkjente. Økonomer har bragt dem mer til torgs, og vi har lært av blant annet svenske erfaringer med skolesegregering og bruk av skatteparadiser.

Til tross for dette er den politiske striden minst like hard og viktig. H-Frp-regjeringen tar nå fatt der de borgerlige slapp i 2005. I vår har de — på gummisåler — vedtatt liberalisering med ukjent rekkevidde både av sykehus- og skolesektoren. Borgerlige kommuner kan de neste fire årene åpne opp for en kraftig kommersialisering av eldreomsorgen.

Tre veier

Målet med den nye boka — En fjerde vei for velferden — er å få fram et klarere og mer omforent bilde av en framtidig fellesskapsbasert velferd. Det trengs.

Jeg argumenterer fortsatt mot Markedsveien for velferdstjenestene. Den vil med stor sannsynlighet gi økende forskjeller, nedprioritering av det umålbare, utvanning av profesjonsnormer, privat markedsmakt, mer ustabile tilbud, press på felleskassa særlig i helsesektoren (hvor kommersielle aktører kan «skape behov») — og etter hvert stimulere en utvikling hvor lommeboka bestemmer velferden. Jeg tror rett og slett det blir for vanskelig å temme markedskreftene for disse spesielle tjenestene, særlig når store internasjonale konserner kommer på banen.

Jeg argumenterer også mot New Public Management-veien, som gradvis har slått inn i den norske velferden, som i sykehusene og etter hvert skolene. På mange måter blir NPM å lage kunstige markeder internt i offentlig sektor. I praksis innebærer dette mer rapportering, økt bruk av resultatlønn, for små resultatenheter og overdreven tro på tallstyring.

Men heller ikke det jeg kaller Tradisjonsveien er etter mitt syn en god løsning som kan samle bred oppslutning i hvert fall innenfor venstre/sentrum av norsk politikk. Vi bør ikke gå tilbake til styringen av helse, omsorg og skole slik den var på 1970- og 80-tallet. Verdiene for en slik Tradisjonsvei er like gyldige, men de ansatte ble både for mye overlatt til seg selv, og kvaliteten antakelig langt mer variabel enn vi både trodde da og bør akseptere nå.

En fjerde vei

I dag har vi en uklar blanding av disse tre veiene. I praksis er de beste velferdsinstitusjonene førsteklasses, men variasjonen i kvalitet og kostnader er ikke bærekraftig på sikt. Det viser både statistikkene og hverdagserfaringene.

Ikke minst sliter mange arbeidstakere i velferden, som leger, sykepleiere, helsefagarbeidere og lærere, med motivasjonen etter de siste årenes til dels ukritiske inntog av New Public Management.

Jeg mener vi trenger å utvikle en fjerde vei – en tydeligere retning for framtidas velferd som kan være alternativ til både Markedsveien, New Public Management-veien og Tradisjonsveien, og som ikke minst kan inspirere de ansatte til innsats.

En fjerde vei bør bygge på fellesskapsverdiene i den norske modellen. Og den må bygge på en offensiv brukerrettet kultur i velferden og ikke en lønnsomhetskultur. For eksempel bør tilbyderne i utgangspunktet være offentlige eller ideelle, slik at profitt ikke styrer beslutningene.

«Uhåndterlige» tjenester

En fjerde vei må dessuten ta inn over seg at velferdstjenestene er helt annerledes enn vanlige private produkter, hvor konkurranse om lønnsomme kunder og markeder kan fungere godt. De er komplekse, de er basistjenester og de har mange sårbare brukere — i kombinasjon.

Når velferdstjenestene slik er komplekse basistjenester for sårbare brukere, blir kvaliteten vanskelig, noen ganger nær umulig, å måle pålitelig. Tilbyderne får da ofte et stort kunnskapsovertak på både politikere og brukere om kvalitet, kostnader og metoder. Dette betyr igjen at de profesjonelle og etiske normene til de som jobber i virksomhetene, virksomhetskulturen, blir avgjørende viktig for resultatene.

Veikart

Fordi normene er så sentrale i velferden, blir det desto viktigere at vi politisk setter opp tydeligere forventninger til virksomhetskulturen. Disse bør drøftes fram mellom politikerne, organisasjonene i arbeidslivet og sektoreksperter.

Som et bidrag til en fjerde vei, setter jeg i boka opp et mulig konkret veikart for disse forventningene. Jeg er særlig opptatt av økt tillit til fag og fagpersoner i velferden, samtidig som institusjonene og arbeidstakerne må være åpne og i reell dialog om kvalitet og kostnader med sine omgivelser — en form for deal. Jeg mener dette kan bli en vinn-vinn-situasjon, basert på den norske modellens fortrinn med tillit, utjevning og stadige forbedringer. I praksis vil det også kunne bidra til mer reell medbestemmelse for de ansatte.

Et annet element i veikartet er at vi må få brukere og pårørende inn i et mer reelt medspill opp mot de ansatte i sykehusene, sykehjemmene og skolene. Mange har både evne og vilje til å bidra til forbedringer, som foreldre i skolen. Da må dette i større grad legges til rette for og forventes, heller enn en passiv mottakerrolle. Dessuten må institusjonene, når de ikke har markeder å forholde seg til, se på god service som et fundament, ikke et tilleggshensyn, i velferdstilbudet.

Understøttende tiltak

Et tydelig og godt forankret veikart virker mest påtrengende for en fjerde vei og er mitt hovedanliggende i boka. Vi må vite hvor vi skal. Men veikartet må også følges opp av riktige rammebetingelser ellers og med nye, understøttende tiltak. Boka nevner noen mulige initiativer. Ikke minst er det viktig å få opp en tyngre og mer systematisk innsats for å spre beste praksis.

Av andre temaer drøfter boka myten om fritt brukervalg. Selv med konkurranseutsetting vil vi normalt ikke ha priser som går opp og ned med tilbud og etterspørsel. Da er det urealistisk at man kan unngå fortsatte køer.

Samskapsmodell

En fjerde vei trenger et navn, og i boka lufter jeg Samskapsmodell. Det tar opp i seg ordene samarbeid og fellesskap, men ikke minst står det for å skape sammen.

I mitt hode er det dette en fjerde vei mest grunnleggende handler om: Skal vi beholde en solidarisk velferd i framtida, må vi skape den bedre sammen.

Jan-Erik Støstad,

generalsekretær i SAMAK og forfatter
av boka En fjerde vei for velferden