JAN-ERIK ØSTLIE

Året var 2007, Dovile Gustaite, med klengenavnet dyte, var 19 år, ferdig med skolen i hjembyen Kaunas – Litauens nest største by – og visste ikke helt hva hun nå skulle gjøre. Venner ba henne kontakte Magma Consulting, et litauisk bemanningsbyrå. Kanskje på tide med en jobb, kanskje hun skulle reise til Norge?

Trangbodd i starten

Som tenkt, så gjort. Hun dro til Sotra Fiskeindustri på den norske regnkysten. Her var planen å bli en to-tre måneder for å se om dette var noe å satse framtida si på. Hun ble først i et halvt år. De litauiske arbeidsinnvandrerne leide et hus med seks små rom. Der bodde det på det meste 11 personer som alle jobbet på Sotra Fiskeindustri. De hadde ett toalett på deling.

– Jeg hadde bare fem minutter på morgentoalettet, sier Gustaite da vi møter henne på kantina i røkeriet på Sotra Fiskeindustri åtte år seinere.

Hun er nå blitt 27 år og mange erfaringer rikere.

– Vi var ganske sinte den gangen, men nå ler vi bare av det, forteller hun. Husleia de betalte var 2000 kroner måneden inkludert strøm.

79 kroner timen

Da hun kom til Norge, måtte hun for første gang i sitt liv klare seg uten far, mor, sin bror og resten av familien. Hun lengtet ofte hjem. Samtidig trivdes hun godt i dette rare landet med fjorder og fjell hun aldri hadde sett maken til. Da hun kom hjem, fortalte hun sine nærmeste om det spennende landet i nord. Og hun var fast bestemt på å reise tilbake.

– Første gangen var jeg hjemme i Kaunas, en by på størrelse med Bergen, i bare 2-3 uker. Jeg tenkte at hvis jeg dro tilbake for å jobbe i Norge, kunne jeg hjelpe min familie økonomisk, sier hun. Hennes første timelønn var 79 kroner.

De fleste er litauere

I to år bodde hun i det samme huset. Hun flyttet ut omtrent den dagen det kom en tillitsvalgt fra NNN sammen med en oversetter til Sotra Fiskeindustri. De var på jakt etter nye medlemmer i denne fiskeribedriften som har mange innleide arbeidstakere, særlig i produksjonen.

– Før NNN kom, visste ikke vi som var arbeidsinnvandrere på fabrikken at norske arbeidstakere fikk mye mer i lønn enn oss. Dette var trist å oppleve. Men husk også at minimumslønna i Litauen i dag er 3500 kroner i måneden, så for oss var 79 kroner i timen mye, sier Gustaite.

Etter hvert gikk de fra 79 kroner timen til hundre kroner. Om lag 80-85 prosent av arbeidstakerne ved Sotra Fiskeindustri er ifølge Gustaite fra Litauen.

Tok førerkort og kjøpte bil

– Da NNN-tillitsvalgte kom til oss for første gang, var mange redde for å organisere seg. Et stort flertall gikk på korte kontrakter, de var rett og slett redde for å miste jobben. I Litauen er fagbevegelsen ikke så sterk, men jeg visste at norsk fagbevegelse var det. Det var også den viktigste grunnen til at jeg organiserte meg, forteller Gustaite.

Hun fikk seg norsk arbeidskontrakt, en kjæreste og et nytt hus å bo i. Riktig nok et hus der hun måtte bo sammen med fem andre. Her likte hun seg imidlertid dårlig, og fant et tredje hus å bo i – på Straume, om lag 25 minutters kjøring fra arbeidsplassen.

– Jeg skjønte raskt at jeg ikke kunne bo her uten bil. Som 21-åring tok jeg lappen i Litauen, kjøpte etter hvert en norsk bil og fikk norsk førerkort, sier hun.

Ble tillitsvalgt i NNN

I april 2013 ble Dovile Gustaite tillitsvalgt i NNN. Hun hadde møtte Vigdis Vestvik, organisasjonsmedarbeider i Hordaland NNN.

– Vigdis ønsket at jeg skulle ta på meg tillitsverv, og jeg dro på Sørmarka og gjennomførte grunnkursene Trinn 1 og 2, forteller hun. Nå er hun den eneste med tillitsverv på Sotra Fiskeindustri hun har ingen klubb bak seg. Hun sitter også i styret for hordalandavdelingen, som ungdomsrepresentant.

Gustaite snakker godt engelsk. Det lærte hun på skolen. Og siden russisk er blitt et slags fellesspråk på fabrikken, har hun lært seg det også.

– Jeg er redd for å snakke norsk fordi jeg ikke behersker det godt nok, sier hun. Men hun vil mer enn gjerne lære. Og har tatt norskkurs i regi av Vox i Bergen. Ifølge Vestvik er hun langt bedre til å snakke norsk enn hun sjøl vil innrømme.

Vil lære mer norsk

For hun virker å være ei jente med høye ambisjoner. Og rollen som tillitsvalgt tar hun i aller høyeste grad på alvor.

– Folk stolte nok ikke helt på meg i starten. Kanskje er det fordi jeg smiler og ler mye. Men nå tror jeg mine arbeidskolleger ser at jeg kan være streng og seriøs også. Jeg er blitt tryggere, ikke minst etter å ha snakket med andre tillitsvalgte i NNN. Jeg lærer så mye hele tiden, forteller hun.

Og hun skjuler ikke at hun ønsker å lære seg norsk enda bedre. Fordi hun aller helst vil jobbe sammen med nordmenn. Da må hun kanskje også skifte jobb, en tanke hun slett ikke er fremmed for.

– Det er ikke lett for meg å få ny jobb i Norge. Språket er så klart en barriere. Dessuten vil jeg ha en jobb der jeg ikke må gå ned i lønn, jeg må ha nok penger til å overleve. Jeg ønsker også å kjøpe meg mitt eget hus.

Samarbeid med ledelsen

– Noen av mine kolleger som vi har klart å organisere melder seg ut av NNN igjen fordi de syns månedskontingenten er for høy. Det er ikke lett å forklare for disse hvor viktig det er å stå sammen. Altfor mange tenker for mye på penger. Jeg prøver å fortelle dem at vi må være et team, at penger ikke er alt, sier Gustaite.

– Du er ung, hva tenker ungdommen?

– Det veit jeg ikke, men fagbevegelsen trenger flere unge mennesker, det er de som er framtida.

Som den eneste tillitsvalgte på en fabrikk der det ikke er altfor stor organisasjonsgrad, er det lett å tenke at jobben som de fagorganisertes talerør overfor ledelsen er større enn 27 års spinkle skuldre kan bære. Det fins nok av arbeidsgivere uten nevneverdig respekt for de ansattes tillitsvalgte i sin alminnelighet, og unge jenter i særdeleshet. Gustaite er imidlertid rimelig godt fornøyd med hvordan tillitsforholdet har utviklet seg på Sotra Fiskeindustri.

– Jeg går til mine sjefer og ber om relevant informasjon når jeg trenger det. Og nå kommer de også til meg på eget initiativ. Vi må samarbeide. Og jeg prøver så godt jeg kan å gjøre fornuftige kompromiss, sier Dovile Gustaite.

jan.erik@lomedia.no