JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Heidi Linde debuterte som barnebokforfatter i 1998, voksenbokforfatter i 2002 («Under bordet»), og har siden vekslet mellom barnebøker, romaner for voksne og også skuespill. I tillegg til forfatterstudiet i Bø har hun også filmskolering fordi hun har studert manuslinja på Lillehammer. Linde er altså godt skolert innen litteraturens mange sjangre. I årets roman «Norsk sokkel» har hun kanskje forskrevet seg litt. Prosjektet er åpenbart og gjenkjennelig – det handler om den norske velferdsstaten og ulike deler av den. Eller kanskje mer presist handler det om ulike velferdsordninger. Tanke er vel at disse skal problematiseres. Linde følger flere ulike familier og deres utfordringer. Vi er i forskjellige norske byer og tettsteder – ja, vi er også en tur innom den greske øya Kreta. Ulike mennesker strever med sitt, her er intriger så det holder. Sjalusi, misunnelse og ikke minst kjærlighet. Utroskap behandles som i de fleste moderne tekster – som noe helt alminnelig og sjølsagt.

Grunnen til at dette prosjektet kan synes noe for stort for Linde skyldes primært bokas novellistiske karakter. Vi møter altfor få personer som har forbindelser med hverandre, de ulike kapitlene blir farlig lik noveller og er sjølstendig fortellinger mer enn sammenbindende elementer i en helhet. Når tema er såpass abstrakt som velferdsstaten, blir dette noe sprikende. Noen personer dukker riktig nok opp igjen, men dette blir altfor løst. Linde skriver ledig og lett, replikker flyter stort sett naturlig og troverdig. Men med sjangerbetegnelsen «roman» forventer vi noe mer, vi forventer en episk tråd – gjerne noen faste karakterer som er gjennomgående. Isteden møter vi en rekke personer, og vi mister etter hvert oversikten. Her kunne Linde lære noe av de klassiske russiske forfatterne fra 1800-tallet (Tolstoy, Dostojevski,Turgenjev etc) – de kunne holde styr på sine romanfigurer sånn at leserne hang med.

Personlig liker jeg best den aller første fortellingen (kapitlet) om Trond og Ragnhild og deres to barn. Trond er alkoholiker som til slutt bestemmer seg for å la seg behandle på institusjon. Her er det mange hverdagslige og realistiske observasjoner. Og en hund som må avlives, ikke uten tårer og tenners gnissel fra utflyttede barn.

Flere av de andre fortellingene er også lesverdige, men få – om noen – blir stående igjen og gir meg et varig inntrykk av at noe egentlig står ordentlig på spill. Problemstillingene er vanskelige nok, men jeg savner likevel det dyploddende alvoret. Tekster av denne typen er dessverre lette å lese, men blir raskt glemt. Når eksistensielle problemstillinger blir værende igjen på overflaten, føler vi oss nesten litt snytt for den forventede desserten. For tilværelsen er ikke uutholdelig lett, men beskrivelsen av den kan fort bli det. Og da har noe gått tapt på veien.