JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Og kanskje særlig de som har vandret noen timer og kilometer gatelangs på Manhattan og tatt storbyens liv og puls inn med både øyne, ører og andre våkne sanser. For det er en fordel å kjenne terrenget, i hvert fall vite litt om hvordan gatebildet i metropolen er bygd opp med sine sør-nordgående avenyer og øst-vestgående streets. Skjønt, Coles roman er så mye, mye mer enn et kart over New York.

Romanen handler på det ytre om psykiateren Julius, en noe underlig og svært intellektuell type, som nettopp vandrer rundt i storbyen, særlig i nærheten av Central Park, langs Hudson River, i Harlem og langt nede på sydspissen av halvøya. Men som alle vandrere jo utmerket godt veit – når du går og går og går, kommer også tankene og refleksjonene rekende på ei fjøl. En del av disse tankene deler Julius med oss lesere. Og det er slett ingen samling strøtanker vi blir servert. Julius kan sine saker, han veit ett og annet om kunst, kultur, historie og ikke minst menneskesinnet. Han er jo lege, han er jo ekspert på menneskets sinn. Sigmund Freud er naturlig nok med på mange av turene. Som støttespiller, samtalepartner og referansepunkt.

Likevel er Julius på sett og vis ensom. Vi får vite at han har et nylig havarert kjærlighetsforhold bak seg, han trenger menneskekontakt. Men han trenger definitivt ikke den kontakten han en dag får i 124 street, altså i Harlem, der han blir slått ned av en gjeng som knapt har blitt tørre bak ørene, en hendelse som medfører at han mister både lommebok og mobiltelefon.

Teksten er til en viss grad også en dialog med 11. september og terroraksjonen mot World Trade Center. Julius befinner seg ofte på nederste del av Manhattan, nær Wall Street, Trinity Church og Ground Zero hvor det vokser fram et nytt gigantbygg i kjølvannet av the twin towers. Hva slags by er NYC blitt etter terrorangrepet i 2001? Er den så åpen som den var, er den en by for alle og enhver, fattig og rik, svart og hvit, kvinne og mann?

Romanen tar oss med på en tur til Europa også, nærmere bestemt til Brussel. Akkurat dette skjønner jeg ikke helt nødvendigheten av utover at den skaper et brudd med tesen om stedets, handlingens og tidens enhet. Og at reisen blir en ny bekreftelsen på at hovedpersonens ensomhet oppleves like sterkt der.

På det eksistensielle planen er romanens aller sterkeste scene da Julius blir konfrontert med en handling han skal ha begått på en fest i ungdommen hjemme i Lagos i Nigeria. Hvilken handling skal ikke røpes her, men det er verdt å merke seg at hovedpersonen blir svar skyldig – noe som vel må tolkes som skyldig.

Coles roman er en perle av en tekst. Og slett ikke bare for dem som er glade i New York, men for alle oss som er glade i litteratur.