JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Frid Ingulstad, landets mestselgende forfatter, holder nå på med sin åttiende bok i Sønnavind-serien som handler om livet ved Akerselva og fabrikkarbeidernes kår på begynnelsen av 1900-tallet. Nesten på hennes egen 80-årsdag kom den boka hun nå har jobbet med de siste to årene: Betzy. Fortellingen om en norsk foregangskvinne.

Gir folk noe

– Jeg har vært opptatt av Betzy Kjelsberg i mange år. I mine Sønnavind-vandringer langs Akerselva går vi forbi minnesteinen over henne, sier Ingulstad.

Manuset om Betzy Kjelsberg, Norges første kvinnelige fabrikkinspektør, har hun jobbet med uten at så mange visste om det. Da hun sendte det inn til Cappelen Damm, var det selveste Anders Heger som fikk det først. Han antok boka tvert.

– Jeg hadde ventet meg absolutt alt, sier Ingulstad som tre ganger har søkt Den Norske Forfatterforening om medlemskap. Og fått like mange avslag.

Det er ikke til å underslå at det er som serieforfatter hun er mest kjent. Blant sine mange tusener av lesere har hun en helt annen status enn hos Det Litterære Råd i Forfatterforeningen.

– Mange av mine lesere lever og ånder for disse bøkene, de lurer på hvordan det går og legger et skrivepress på meg som jeg ikke klarer å blåse i. Jeg føler at jeg gir folk noe, sier hun.

Kom fra trange kår

Betzy Kjelsberg er en av kvinnebevegelsens pionerer. Siden arbeidet med boka startet i stemmerettsjubileumsåret 2013, var Ingulstads håp at boka kunne kommet på høsten det året. Sånn ble det ikke, blant annet av helsemessige årsaker.

– Hvor stor var hun egentlig sammenlignet med andre kvinnepionerer som Gina Krog og Camilla Collett?

– Det er én vesensforskjell. Kjelsberg kom fra trange kår, hun opplevde fattigdom og dårlig råd. Som ung jente bodde hun på Oslos østkant, på Grønland – som ikke var noe luksusområde den gangen heller.

Ekteskapet

I boka om Betzy skildrer Ingulstad forholdet mellom Betzy og hennes mann, Oluf, som etter hvert ble noe anstrengt. Han mente hun engasjerte seg mer i kvinnesaken enn i mann og barn og syntes at hun i perioder var lite til stede i eget hjem. Oluf døde relativt tidlig av kreft. Om de ble forsonet, kan være litt vanskelig å lese ut av boka.

– Jeg tror ikke det var noen splid mellom dem da han døde. Jeg prøver å tenke dette ut fra datidens normer. Oluf kunne nok være ergerlig av og til, men han var også veldig stolt av henne. At han syntes det kunne bli for mye kvinnesak, og at hun ble skuffet over hans reaksjoner, er vel bare naturlig. Her har jeg måttet dikte meg inn i situasjonen, sier Ingulstad.

Familien

Betzy Kjelsberg er også kjent i offentligheten som oldemoren til Siv Jensen, Fremskrittspartiets leder og landets finansminister. Det hører med til historien at TV 2 for kort tid siden kom trekkende med Jensen til Ingulstads hjem på Nordstrand i Oslo. De hadde aldri hilst på hverandre før.

– Vi snakket om Betzy. Jensen hadde ikke lest boka, men var åpen og interessert. Hun fikk boka med seg hjem og lovte å gi meg en tilbakemelding. Jeg tror nok familien var stolt av Betzy, sier Ingulstad som aldri tok kontakt med familien under bokprosjektet.

Elendighet og mye solidaritet

Frid Ingulstad har i hele sitt liv bodd i en stor enebolig på Nordstrand, ofte kalt østkantens vestkant.

– Hvor stammer din interesse for fabrikkarbeiderne ved Akerselva fra?

– Fra min barndom. En ugift tante av meg var lærer på Ila skole og så fattigdommen på nært hold. En gang tok hun med seg klassen sin hit opp på Nordstrand som var langt ute på landet den gangen. Da fikk elevene se kontrastene, mens jeg ble litt beskjemmet. Jeg har dessuten lest Nicolai Heiestads bok En liten gutt ifra Vaterland.

Ingulstad forteller at da Cappelen Damm Forlag ba henne skrive ei bok om Unionsoppløsningen i 1905, et oppdrag som har utviklet seg til sønnavindserien, så valgte hun helt bevisst å tematisere de laveste på rangstigen. Først diktet hun vilt, etter hvert har hun fått så mye tilbakemeldinger fra leserne at det mer og mer har blitt historier fra virkeligheten hun baserer sønnavind-serien på.

– Det var ikke bare elendighet ved fabrikkområdet ved Akerselva, det var mye solidaritet også. Og de hadde mye å glede seg over.

– Du romantiserer ikke?

– Hadde du lest Sønnavind-serien, ville du ikke stilt det spørsmålet. Jeg forsøker å skrive nøkternt. Det skal være historisk riktig. Sønnavindserien er ikke politiske bøker om arbeiderbevegelsen, de er mer beskrivende. Men vi har mye å takke arbeiderbevegelsen for, den urettferdigheten vi så i forrige århundre kunne ikke fortsette. Det er lærere som har skrevet til meg og ment at bøkene mine burde være pensum i skolen, at jeg skriver norgeshistorie.

Blandede anmeldelser

Boka om Betzy er en roman – ingen biografi.

– Romanformen faller lettest for meg, den er min måte å uttrykke meg på. Jeg stortrives når jeg kan sitte bak min PC og dikte fritt.

Ingulstad leser anmeldelser av sine egne bøker. Betzy-boka har fått gode og mindre gode anmeldelser. Klassekampens Jan Erik Ebbestad Hansen skriver: «Fansen vil sikkert glede seg over denne romanen også. Og etter å ha lagt boken fra seg, har de utvilsomt fått med seg ny kunnskap. Den er kanskje nettopp et prosjekt i Betzy Kjelsbergs ånd?» Mens Morgenbladets anmeldelse, skrevet av Ivo de Figueiredo, slutter sånn: «Det er en enkel og fin historie. Det er bare ikke god historieskrivning, enn si god biografi».

– Tar du deg nær av dette?

– Ja, det gjør jeg.

Ferdig med Forfatterforeningen

– Og så var det dette medlemskapet i Forfatterforeningen – har du søkt for siste gang?

– Ja, jeg vil ikke utsette meg for dette mer, jeg er blitt for gammel og vil ikke være uvenner med noen. Jeg lever godt med tilbakemeldingene fra leserne mine. At noen leser bøkene mine, og at bøkene mine gir mange mennesker noe – det må da holde, sier Frid Ingulstad.