MERETE HOLTAN (tekst) BJØRN ERIK OLSEN (foto)

merete.holtan@lomedia.no

Utenfor Bodøs største kjøpesenter er det kaos. Det skal bygges på City Nord. Nytt og enda bedre, så byens handlende skal få alt de trenger på én plass.

Mellom arbeidere i verneutstyr og skyer av støv og spon vandrer Cathrine Elstad. Hun er 31 år og har ansvaret for byggrenholdet på senteret. Det er et viktig prosjekt for arbeidsgiveren Eiendomsdrift Nord, som lønner rundt 90 ansatte i Bodø og en filial i Fauske, og tilbyr tjenestene renhold, kantinedrift, catering og vaktmesterarbeid. Bedriftslogoen er godt synlig på Cathrines piquettrøye, til tross for et arbeid som støver henne ned.

– Jeg vasker mye skitt fra rør, vegger og tak. Når jeg kommer hjem, er jeg grå fra topp til tå, sier hun.

Kaosuke

Cathrine har nettopp avslutta dagens dont på byggeplassen og har egentlig minst tre steder hun skulle vært samtidig.

– Du vet, når alt ryker i hop, når det er fotballkamper og tidsfrister på jobb og et hus som skal flyttes inn i – den uka har jeg nå, sier hun, og smiler med øynene.

For alt går, som Cathrine sier. Et motto som vises i praksis, ifølge de som lever tett på renholderen og tobarnsmammaen. På jobb er hun tillitsvalgt, hjemme har hun alltid et ledig fang.

– Om det er mine egne unger, naboens unger eller de ansattes unger – du har alltid tid til å hjelpe andre. Ellers kan du ikke forvente at andre hjelper deg, sier hun.

Overskuddsmenneske

Men akkurat i dag får eldsteguttens kveldskamp på Limyra fløytes i gang uten henne. Cathrine børster av trøye og arbeidsbukse, legger en krøllete hårlokk bak øret og tar oss med en rulletrapp opp til kafeen i City Nord som har best lys og utsikt.

Det lukter kjøttkaker i brun saus fra rause porsjoner, men Cathrine nøyer seg med et krus traktekaffe. Hun legger trykk på hvert ord når hun prater, setter øyene rett i deg og viser rett som det er fram en rosa tungepiercing. Smilet synger i stemmen – dette er ei jente som både rengjør og løser konflikter med overskudd, ifølge distriktssjefen i avdeling 9 Nord i Norsk Arbeidsmandsforbund.

Ikke så breikjefta

Monrad Sletteng har fulgt Cathrine gjennom flere år som tillitsvalgt, som vara til landsstyret og nylig som debutant på Arbeidsmandsforbundets landsmøte.

«God til å snakke for seg, men ikke så breikjefta som nordlendinger flest. Hun bruker hodet isteden» lyder attesten.

Cathrine nikker over kafébordet. Hun ble tillitsvalgt etter å ha tatt initiativ til at Eiendomsdrift Nord skulle få tariffavtale for rundt ni år siden.

– Ledelsen var positiv, og jeg begynte å verve medlemmer blant de ansatte. Jeg forklarte at vi med tariff ville være sikra ordentlige forhold på jobben.

Cathrine har aldri angra på ekstraarbeidet hun har tatt på seg.

– Tillitsvalgte trengs. Vi har det godt her i Eiendomsdrift Nord, men det er ikke alle som tør snakke for seg der ute i bedriftene, og mange ser på sjefen som den store, stygge ulven. Det er da at sånne som meg skal sørge for at reglene blir fulgt.

– Hvordan føles det å kunne hjelpe?

– Det er veldig, veldig okei å få dele den kunnskapen jeg har. Men det er jo ikke sånn at jeg kan alt, ofte må jeg undersøke.

– Og hvis du står skikkelig fast?

Cathrine ler så piercingen vises i munnen.

– Da ringer jeg han Monrad!

Freser mer hjemme

Nå skjer det heldigvis ikke så ofte at Cathrine står overfor en uløselig konflikt. Hun tror på fair play og tålmodig megling. Og at begge parter må gi og ta.

– Du får ikke ansvar hvis du ikke viser at du kan ta ansvar. Og du får ikke ja hvis du alltid sier nei selv. Som ansatte kan vi ikke bare kreve og kreve uten å gi noe tilbake.

– Gi ved dørene og krangle med et åpent sinn, med andre ord?

– Ja, og med godt humør! Den som går irritert inn i en konflikt, og viser det, har allerede tapt.

– Tenker du sånn på hjemmebane også?

Cathrine kaster hodet bakover og ler.

– Nei! Det er ikke like lett hjemme. Der hender det at jeg både freser og eksploderer, og jeg er ordentlig morragretten. Men det løser seg opp bare jeg kommer ut i bilen. Bør man i det hele tatt prate før det?

Et ja til besvær

Cathrines hjem er for tida en 60 kvadratmeters leilighet på Hunstad, en mil utenfor Bodø sentrum, før familien på fire skal flytte til et hus like ved. Cathrine kaller det unntakstilstand.

– Nå om dagen flyr vi bare og plukker opp ting fra gulvet, sier hun.

«Vi» er Cathrine og samboeren Linda, kollegaen og vennen som ble kjæreste etter at Cathrine og faren til Johann (10) og Kristian (7) brøt. Cathrine og Linda har guttene hos seg annenhver uke, og har det godt sammen.

– Vi er så like, sier Cathrine om Linda.

– Hun er så snill – stiller alltid opp for alle og enhver, sier Linda, og Cathrine må smile.

– Det at jeg alltid sier ja, er nok det store irritasjonsmomentet hjemme. For så blir det
jo Linda som må stille opp på fotballkampene, da
– alene.

La ungene få leke

Det går i fotball, judo og taekwondo. Cathrine er opptatt av å gi ungene mulighet til å prøve og feile, og vil ha hus med stor hage i et trygt strøk.

– Den viktigste gaven du kan gi unger, er å la dem få lov til å leke. Å få være ute sammen med venner, og lære både å ta ansvar for og hensyn til andre. Det får de god bruk for seinere i livet.

På en frikveld kan Cathrine gjerne bli sittende i sofaen og glo på en krimserie på TV, eller strikke. På en helgedag tar hun og Linda ungene med ut for å grille pølser. Det er først når det ikke skjer noe, at tobarnsmoren, renholderen og tillitspersonen blir sliten.

– Har jeg lite å gjøre, blir dagen lang og tung. Har jeg mye å gjøre, får jeg dette drivet, denne flyten. Og det må du ha i et byggrenhold med stramme tidsfrister.

Yrkesstolt

Vi rusler en tur ut på moloen i Bodø, langsmed flatt hav og velfødde måker. I bakgrunnen rager skarpe fjelltopper og Bodøs nybygde kulturhus. Cathrine peker.

– Det prosjektet hadde vi! Tenk, der gikk jeg og støvsugde spon og skitt, det var vann på gulvet og ingen vegger, og nå står det der. Det er noe av det jeg liker med å drive med byggrenhold. Å se ting ta form.

Cathrine ser glad ut. Forteller at hun ville ha en pause fra skolegang som ung og prøvde seg i ulike butikkjobber. Først da hun begynte med renhold, falt ting på plass.

– Ingen dag er lik, og det er ekstra morsomt å kunne gå ifra en jobb etter å ha gjort et godt arbeid. Når de som skal ta over et hus forventer at til og med sluket på badet er rensa, og så er det det!

Yrkesstoltheten siver ut av hvert eneste ord og ansiktsuttrykk.

– Jeg har nok funnet ut hva jeg skal bli når jeg blir stor.